Operaspøkelset

Operaspøkelset var en virkelig mann. Han levde i de mørke gangene under operaen i Paris. Han kjente hvert tau og hver dør. Han kunne få hele bygget til å lyde som et instrument. Gamle dansere husker ham. Scenearbeidere snakker lavt om ham. En taus mann, kalt perseren, skrev ned alt han visste. Og brevene til en ung sangerinne, Christine Daaé, forteller resten.

En kveld forsvant to direktører. Rykter spredte seg som en kald vind. Ballettjentene hvisket om en skygge som gled forbi uten lyd. Joseph Buquet, som kjente alle trapper, hadde sett ham: gul som voks, tynn som et skjelett, øyne som mørke hull. Samme natt ble Buquet funnet hengt i tredje kjeller. Noen sa selvmord. Andre mente noe hadde tatt ham.

Det var også en losje som aldri var til salgs: Boks Fem. Madame Giry stelte den som et alter. Hun hadde aldri sett ham, men hun hørte tre bank i første akt, og en vennlig stemme ba om en fotskammel. Noen kvelder lå det mynter igjen. Noen ganger en rose. Ingen våget å si noe.

Samme kveld måtte divaen Carlotta avlyse. En nesten ukjent sangerinne, Christine Daaé, tok rollen i Faust. Hun hadde alltid vært pliktoppfyllende, men denne kvelden var hun fortryllende. Stemmen løftet hele salen. Grev de Chagnys lillebror, Raoul, kunne ikke skjule sin beundring. Han kjente henne igjen: det var jenta fra stranden i Perros.

Raoul fant Christine bak scenen. Hun skalv og ba ham gå. Han hørte en mannsstemme inne i rommet: «Christine, du må elske meg.» Hun svarte stille: «Jeg synger bare for deg.» Raoul lette, men fant ingen. I trappen så han en båre: Buquet. Alle hvisket om spøkelset.

De nye direktørene lo av spøkelset. Så fikk de røde brev undertegnet «O.G.». Han forlangte Boks Fem skulle stå tom, at Christine skulle synge, og at penger skulle legges klar. De nektet. Neste kveld brøt latter og uro ut i Boks Fem. En usett stemme ba folk gå. Madame Giry ble sparket. Snart forsvant den hvite hesten Cesar.

Carlotta fikk et brev: «Synger du i kveld, blir du straffet.» Hun lo. Men midt i forestillingen sprakk stemmen hennes i en froskelyd. Publikum gispet. Fra Boks Fem hvisket noen: «Lysekronen.» Tauet ga etter, og den store kronen styrtet ned. En død lå igjen i støvet. Ingen lo lenger.

Christine fortalte Raoul om Musikkens engel faren hadde lovet. Engelen lærte henne å synge. Raoul lo. Christine ble sint og trist. Ved midnatt fulgte han henne til kirkegården. Der så han en skikkelse med dødninghode. Han grep kappen, og så rett inn i et ansikt som ikke var et ansikt. Han falt om.

På maskeballet kom skikkelsen igjen, kledd i purpur med hodeskalle. Raoul kjente ham igjen. Christine dro Raoul vekk. Senere hørte han henne si: «Stakkars Erik.» Speilet åpnet seg. Hun forsvant. Raouls hender grep bare glass.

Nede ved den svarte innsjøen våknet Christine i en båt. På den andre siden lå et drømmehus med en åpen kiste. «Der sover jeg,» sa stemmen. «Jeg er Erik.» Han spilte for henne. Han rørte henne ikke. Han ville bli elsket. Da hun rev av ham masken, så hun et ansikt som skrek og gråt. «En åtsel som elsker deg!» Men hun sa navnet hans rolig: «Erik.» Og for første gang ble han møtt med medlidenhet.