BokRobot leseutgave
Bøker
GratisViljen til lykke
Thomas Mann
Norsk
Tysk
Nederlandsk (Belgia)Den gamle gårdsarbeideren hadde tjent sin formue som plantasjeeier i Sør-Amerika. Der hadde han giftet seg med en innfødt kvinne fra en god familie, og kort tid etterpå flyttet de sammen til Nord-Tyskland, hans hjemland. De bodde i min hjemby, hvor også resten av familien hans holdt til. Paolo ble født her.
Foreldrene kjente jeg for øvrig ikke særlig godt. Uansett var Paolo et nøyaktig avbilde av moren sin. Da jeg så ham for første gang – det vil si, da fedrene våre for første gang tok oss med til skolen – var han en mager liten gutt med et gulaktig ansikt. Jeg ser ham for meg ennå. Den gang bar han det svarte håret sitt i lange krøller som falt rotete ned over kragen på matrosdressen hans og rammet inn det smale ansiktet hans.
Ettersom vi begge hadde hatt det svært godt hjemme, var vi alt annet enn fornøyde med de nye omgivelsene, det nakne skolelokalet og særlig den rødhårede, loslitte mannen som absolutt ville lære oss alfabetet. Jeg holdt fast ved faren min mens han ville dra, gråtende, mens Paolo oppførte seg helt passivt.
Han lente seg ubevegelig mot veggen, presset de smale leppene sammen og så med store, tårefylte øyne på resten av den håpefulle ungdommen som dyttet hverandre i sidene og gliste følelsesløst.
Omgitt av disse larvene følte vi oss fra første stund tiltrukket av hverandre, og vi var glade da den rødhårede læreren lot oss sitte ved siden av hverandre. Fra da av holdt vi sammen, la sammen grunnlaget for utdannelsen vår og drev daglig byttehandel med smørbrødene våre.
Han var for øvrig allerede da syk, husker jeg. Av og til måtte han være borte fra skolen i lengre perioder, og når han kom tilbake, viste tinningene og kinnene hans tydeligere enn vanlig de blekblå årene som man ofte kan se hos sarte, brune mennesker. Dette beholdt han alltid. Det var det første som slo meg da vi møttes igjen her i München, og senere også i Roma.
Vårt vennskap fortsatte gjennom alle skoleårene, omtrent av samme grunn som det hadde oppstått. Det var "avstanden" til de fleste av medelevene våre – den følelsen alle kjenner som i det skjulte leser Heine som femtenåring og i Tertia dømmer om verden og menneskene med bestemthet.
# book_id: global-gutenberg-translation-fdded164b01f48d88d20473baadcefeb
# book_title: Viljen til lykke
# chapter_id: 1-viljen-til-lykke
# chapter_title: Viljen til lykke
# book_page: 1 / 15
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Den gamle gårdsarbeideren hadde tjent sin formue som plantasjeeier i Sør-Amerika. Der hadde han giftet seg med en innfødt kvinne fra en god familie, og kort tid etterpå flyttet de sammen til Nord-Tyskland, hans hjemland. De bodde i min hjemby, hvor også resten av familien hans holdt til. Paolo ble født her.
Foreldrene kjente jeg for øvrig ikke særlig godt. Uansett var Paolo et nøyaktig avbilde av moren sin. Da jeg så ham for første gang – det vil si, da fedrene våre for første gang tok oss med til skolen – var han en mager liten gutt med et gulaktig ansikt. Jeg ser ham for meg ennå. Den gang bar han det svarte håret sitt i lange krøller som falt rotete ned over kragen på matrosdressen hans og rammet inn det smale ansiktet hans.
Ettersom vi begge hadde hatt det svært godt hjemme, var vi alt annet enn fornøyde med de nye omgivelsene, det nakne skolelokalet og særlig den rødhårede, loslitte mannen som absolutt ville lære oss alfabetet. Jeg holdt fast ved faren min mens han ville dra, gråtende, mens Paolo oppførte seg helt passivt.
Han lente seg ubevegelig mot veggen, presset de smale leppene sammen og så med store, tårefylte øyne på resten av den håpefulle ungdommen som dyttet hverandre i sidene og gliste følelsesløst.
Omgitt av disse larvene følte vi oss fra første stund tiltrukket av hverandre, og vi var glade da den rødhårede læreren lot oss sitte ved siden av hverandre. Fra da av holdt vi sammen, la sammen grunnlaget for utdannelsen vår og drev daglig byttehandel med smørbrødene våre.
Han var for øvrig allerede da syk, husker jeg. Av og til måtte han være borte fra skolen i lengre perioder, og når han kom tilbake, viste tinningene og kinnene hans tydeligere enn vanlig de blekblå årene som man ofte kan se hos sarte, brune mennesker. Dette beholdt han alltid. Det var det første som slo meg da vi møttes igjen her i München, og senere også i Roma.
Vårt vennskap fortsatte gjennom alle skoleårene, omtrent av samme grunn som det hadde oppstått. Det var "avstanden" til de fleste av medelevene våre – den følelsen alle kjenner som i det skjulte leser Heine som femtenåring og i Tertia dømmer om verden og menneskene med bestemthet.Vi hadde – jeg tror vi var seksten år gamle – også dansetimer sammen, og opplevde derfor vår første kjærlighet sammen.
Den lille jenta som hadde gjort det mot ham, en blond, munter skapning, æret han med en melankolsk glød som var bemerkelsesverdig for hans alder og som til tider virket direkte uhyggelig på meg.
Jeg husker spesielt én dansefester. Jenta ga to cotillonordener til en annen, den ene etter den andre, og ingen til ham. Jeg betraktet ham med angst. Han sto ved siden av meg, lent mot veggen, stirret ubevegelig på sine lakksko og falt plutselig bevisstløs sammen. De bar ham hjem, og han lå syk i åtte dager. Det viste seg den gang – jeg tror ved denne anledningen – at hjertet hans ikke var det sunneste.
Allerede før denne tiden hadde han begynt å tegne, og utviklet et sterkt talent. Jeg bevarer et blad som viser de med kullstift skisserte konturene av den jenta, ganske likt, sammen med signaturen: "Du er som en blomst! — Paolo Hofmann fecit."
Jeg vet ikke nøyaktig når det var, men vi var allerede i de høyere klassene da foreldrene hans forlot byen for å slå seg ned i Karlsruhe, hvor den gamle Hofmann hadde forbindelser. Paolo skulle ikke bytte skole og ble sendt i pensjon hos en gammel professor.
Imidlertid var ikke situasjonen slik lenge. Kanskje var det følgende ikke akkurat årsaken til at Paolo en dag fulgte foreldrene sine til Karlsruhe, men det bidro i hvert fall til det.
I en religionsstime trådte nemlig den aktuelle overlæreren plutselig bort til ham med et lammende blikk og trakk frem et blad under Det gamle testamentet, som lå foran Paolo, hvor en fullendt, svært feminin skikkelse, bortsett fra den venstre foten, bød seg for blikkene uten noen form for skamfølelse.
Så dro Paolo til Karlsruhe, og nå og da utvekslet vi postkort – en korrespondanse som etter hvert helt døde hen.
Etter at vi hadde skilt lag hadde det gått omtrent fem år, da jeg møtte ham igjen i München. Jeg gikk ned Amalienstraße en vakker vårmorgen og så noen komme ned trappen ved Akademiet – en som på avstand nesten ga inntrykk av å være en italiensk modell. Da jeg kom nærmere, var det virkelig ham.
# book_id: global-gutenberg-translation-fdded164b01f48d88d20473baadcefeb
# book_title: Viljen til lykke
# chapter_id: 1-viljen-til-lykke
# chapter_title: Viljen til lykke
# book_page: 2 / 15
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Vi hadde – jeg tror vi var seksten år gamle – også dansetimer sammen, og opplevde derfor vår første kjærlighet sammen.
Den lille jenta som hadde gjort det mot ham, en blond, munter skapning, æret han med en melankolsk glød som var bemerkelsesverdig for hans alder og som til tider virket direkte uhyggelig på meg.
Jeg husker spesielt én dansefester. Jenta ga to cotillonordener til en annen, den ene etter den andre, og ingen til ham. Jeg betraktet ham med angst. Han sto ved siden av meg, lent mot veggen, stirret ubevegelig på sine lakksko og falt plutselig bevisstløs sammen. De bar ham hjem, og han lå syk i åtte dager. Det viste seg den gang – jeg tror ved denne anledningen – at hjertet hans ikke var det sunneste.
Allerede før denne tiden hadde han begynt å tegne, og utviklet et sterkt talent. Jeg bevarer et blad som viser de med kullstift skisserte konturene av den jenta, ganske likt, sammen med signaturen: "Du er som en blomst! -- Paolo Hofmann fecit."
Jeg vet ikke nøyaktig når det var, men vi var allerede i de høyere klassene da foreldrene hans forlot byen for å slå seg ned i Karlsruhe, hvor den gamle Hofmann hadde forbindelser. Paolo skulle ikke bytte skole og ble sendt i pensjon hos en gammel professor.
Imidlertid var ikke situasjonen slik lenge. Kanskje var det følgende ikke akkurat årsaken til at Paolo en dag fulgte foreldrene sine til Karlsruhe, men det bidro i hvert fall til det.
I en religionsstime trådte nemlig den aktuelle overlæreren plutselig bort til ham med et lammende blikk og trakk frem et blad under Det gamle testamentet, som lå foran Paolo, hvor en fullendt, svært feminin skikkelse, bortsett fra den venstre foten, bød seg for blikkene uten noen form for skamfølelse.
Så dro Paolo til Karlsruhe, og nå og da utvekslet vi postkort – en korrespondanse som etter hvert helt døde hen.
Etter at vi hadde skilt lag hadde det gått omtrent fem år, da jeg møtte ham igjen i München. Jeg gikk ned Amalienstraße en vakker vårmorgen og så noen komme ned trappen ved Akademiet – en som på avstand nesten ga inntrykk av å være en italiensk modell. Da jeg kom nærmere, var det virkelig ham.Middels høy, slank, hatten trukket bakover på det tykke, svarte håret, med en gulaktig hudtone gjennomtrengt av blå årer, elegant, men skjødesløst kledd – på vesten var for eksempel noen knapper ikke lukket – den korte barten lett rufset til – slik kom han mot meg med sitt vuggende, indolente skritt.
Vi gjenkjente hverandre omtrent samtidig, og hilsenen var svært hjertelig. Mens vi stod utenfor Café Minerva og utvekslet spørsmål om hvordan de siste årene hadde vært, virket han på meg å være i et oppløftet, nærmest eksaltert humør. Øynene hans lyste, og bevegelsene hans var store og vidtrekkende. Samtidig så han dårlig ut, virkelig syk. Jeg har selvsagt lett for å snakke nå; men det slo meg faktisk, og jeg sa det rett ut til ham.
"Så, fortsatt?" spurte jeg. "Ja, jeg tror nok det. Jeg har vært mye syk. Til og med alvorlig syk lenge i fjor. Det sitter her."
Han pekte med venstre hånd på brystet sitt.
"Hjertet. Det har alltid vært det samme. — Men i det siste har jeg følt meg veldig bra, helt utmerket. Jeg kan si at jeg er helt frisk. Dessuten, med mine 23 år — det ville jo også vært trist... "
Humøret hans var virkelig godt. Han fortalte muntert og livlig om livet sitt siden vi ble skilt. Kort tid etterpå hadde han overbevist foreldrene sine om at han skulle få lov til å bli maler, var ferdig med akademiet for omtrent trekvart år siden — han hadde bare vært der tilfeldigvis — hadde bodd en stund på reise, særlig i Paris, og hadde nå slått seg ned her i München for omtrent fem måneder siden... "Sannsynligvis for en lang tid — hvem vet? Kanskje for alltid..."
"Sånn?" spurte jeg.
"Ja? Det vil si — hvorfor ikke? Byen faller meg i smak, faller meg utrolig godt i smak! Hele stemningen — hvordan? Folkene! Og — noe som ikke er uviktig — den sosiale statusen som maler, selv som en helt ukjent, er jo utsøkt; den er rett og slett ingen steder bedre..."
"Har du fått noen hyggelige bekjentskaper?"
"Ja. — Få, men svært gode. Jeg må for eksempel anbefale deg en familie... Jeg lærte dem å kjenne under karnevalet... Karnevalet her er herlig! De heter Stein. Baron Stein til og med. "
"Hva slags adel er dette?"
# book_id: global-gutenberg-translation-fdded164b01f48d88d20473baadcefeb
# book_title: Viljen til lykke
# chapter_id: 1-viljen-til-lykke
# chapter_title: Viljen til lykke
# book_page: 3 / 15
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Middels høy, slank, hatten trukket bakover på det tykke, svarte håret, med en gulaktig hudtone gjennomtrengt av blå årer, elegant, men skjødesløst kledd – på vesten var for eksempel noen knapper ikke lukket – den korte barten lett rufset til – slik kom han mot meg med sitt vuggende, indolente skritt.
Vi gjenkjente hverandre omtrent samtidig, og hilsenen var svært hjertelig. Mens vi stod utenfor Café Minerva og utvekslet spørsmål om hvordan de siste årene hadde vært, virket han på meg å være i et oppløftet, nærmest eksaltert humør. Øynene hans lyste, og bevegelsene hans var store og vidtrekkende. Samtidig så han dårlig ut, virkelig syk. Jeg har selvsagt lett for å snakke nå; men det slo meg faktisk, og jeg sa det rett ut til ham.
"Så, fortsatt?" spurte jeg. "Ja, jeg tror nok det. Jeg har vært mye syk. Til og med alvorlig syk lenge i fjor. Det sitter her."
Han pekte med venstre hånd på brystet sitt.
"Hjertet. Det har alltid vært det samme. -- Men i det siste har jeg følt meg veldig bra, helt utmerket. Jeg kan si at jeg er helt frisk. Dessuten, med mine 23 år -- det ville jo også vært trist... "
Humøret hans var virkelig godt. Han fortalte muntert og livlig om livet sitt siden vi ble skilt. Kort tid etterpå hadde han overbevist foreldrene sine om at han skulle få lov til å bli maler, var ferdig med akademiet for omtrent trekvart år siden -- han hadde bare vært der tilfeldigvis -- hadde bodd en stund på reise, særlig i Paris, og hadde nå slått seg ned her i München for omtrent fem måneder siden... "Sannsynligvis for en lang tid -- hvem vet? Kanskje for alltid..."
"Sånn?" spurte jeg.
"Ja? Det vil si -- hvorfor ikke? Byen faller meg i smak, faller meg utrolig godt i smak! Hele stemningen -- hvordan? Folkene! Og -- noe som ikke er uviktig -- den sosiale statusen som maler, selv som en helt ukjent, er jo utsøkt; den er rett og slett ingen steder bedre..."
"Har du fått noen hyggelige bekjentskaper?"
"Ja. -- Få, men svært gode. Jeg må for eksempel anbefale deg en familie... Jeg lærte dem å kjenne under karnevalet... Karnevalet her er herlig! De heter Stein. _Baron_ Stein til og med. "
"Hva slags adel er dette?""Det man kaller pengeadel. Baronen var børsmann, spilte tidligere en enorm rolle i Wien, omgav seg med alle slags fyrster og så videre... Så gikk det plutselig nedover med ham, han trakk seg ut av affæren med omtrent en million — sier man — og bor nå her, uten prang, men på en fornem måte."
"Er han jøde?"
"Nei, tror jeg. Antagelig kona hans. Jeg kan for øvrig ikke si annet enn at det er ytterst hyggelige og fine mennesker."
"Er det — barn der?"
"Nein. — Det vil si — en nitten år gammel datter. Foreldrene er svært elskverdige . . ."
Han så ut til å bli litt forlegen et øyeblikk, og la så til:
"Jeg vil alvorlig foreslå at du lar meg introdusere deg der. Det ville være en glede for meg. Er du ikke enig?"
"Selvsagt. Jeg vil være deg takknemlig. Bare for å få kjenne denne nitten år gamle datteren —"
Han så på meg fra siden og sa så:
"Vel. La oss da ikke utsette det lenge. Hvis det passer deg, kommer jeg i morgen rundt klokken ett eller halv to og henter deg. De bor i Theresienstraße 25, første etasje. Jeg gleder meg til å introdusere deg for en skolekamerat av meg. Saken er avgjort."
Faktisk ringte vi på døra i første etasje i et elegant hus i Theresienstraße neste dag rundt middagstid. Ved siden av dørklokken stod navnet Freiherr von Stein skrevet med store, svarte bokstaver.
Paolo hadde vært opprømt og nesten utålmodig glad hele veien; nå, mens vi ventet på at døra skulle åpnes, la jeg merke til en merkelig forandring ved ham. Alt ved ham var, mens han sto ved siden av meg, helt rolig – bortsett fra et nervøst rykning i øyelokkene – en slags voldelig, anspent ro. Han hadde strukket hodet litt frem. Huden i pannen var strammet. Han ga nesten inntrykk av et dyr som anstrengt spisser ørene og lytter med alle muskler spent.
Tjeneren, som tok imot kortene våre, kom tilbake med beskjed om å sette oss ned et øyeblikk, siden fru baronesse straks ville komme, og åpnet døra til et middels stort rom med mørk møblering.
# book_id: global-gutenberg-translation-fdded164b01f48d88d20473baadcefeb
# book_title: Viljen til lykke
# chapter_id: 1-viljen-til-lykke
# chapter_title: Viljen til lykke
# book_page: 4 / 15
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
"Det man kaller pengeadel. Baronen var børsmann, spilte tidligere en enorm rolle i Wien, omgav seg med alle slags fyrster og så videre... Så gikk det plutselig nedover med ham, han trakk seg ut av affæren med omtrent en million -- sier man -- og bor nå her, uten prang, men på en fornem måte."
"Er han jøde?"
"Nei, tror jeg. Antagelig kona hans. Jeg kan for øvrig ikke si annet enn at det er ytterst hyggelige og fine mennesker."
"Er det -- barn der?"
"Nein. -- Det vil si -- en nitten år gammel datter. Foreldrene er svært elskverdige . . ."
Han så ut til å bli litt forlegen et øyeblikk, og la så til:
"Jeg vil alvorlig foreslå at du lar meg introdusere deg der. Det ville være en glede for meg. Er du ikke enig?"
"Selvsagt. Jeg vil være deg takknemlig. Bare for å få kjenne denne nitten år gamle datteren --"
Han så på meg fra siden og sa så:
"Vel. La oss da ikke utsette det lenge. Hvis det passer deg, kommer jeg i morgen rundt klokken ett eller halv to og henter deg. De bor i Theresienstraße 25, første etasje. Jeg gleder meg til å introdusere deg for en skolekamerat av meg. Saken er avgjort."
Faktisk ringte vi på døra i første etasje i et elegant hus i Theresienstraße neste dag rundt middagstid. Ved siden av dørklokken stod navnet Freiherr von Stein skrevet med store, svarte bokstaver.
Paolo hadde vært opprømt og nesten utålmodig glad hele veien; nå, mens vi ventet på at døra skulle åpnes, la jeg merke til en merkelig forandring ved ham. Alt ved ham var, mens han sto ved siden av meg, helt rolig – bortsett fra et nervøst rykning i øyelokkene – en slags voldelig, anspent ro. Han hadde strukket hodet litt frem. Huden i pannen var strammet. Han ga nesten inntrykk av et dyr som anstrengt spisser ørene og lytter med alle muskler spent.
Tjeneren, som tok imot kortene våre, kom tilbake med beskjed om å sette oss ned et øyeblikk, siden fru baronesse straks ville komme, og åpnet døra til et middels stort rom med mørk møblering.Da vi kom inn, reiste en ung dame seg i vinduskroken, hvorfra man kunne se ut på gaten, i en lys, våraktig kjole, og sto et øyeblikk med et spørrende uttrykk i ansiktet. "Den nitten år gamle datteren", tenkte jeg, mens jeg ufrivillig kastet et blikk på følgesvennen min, og: "Baronesse Ada!", hvisket han til meg.
Hun var av elegant bygning, men med former som var modne for alderen, og ga med sine svært myke og nesten sløve bevegelser knapt inntrykk av å være en så ung jente. Håret hennes, som hun bar frisert over tinningene og i to krøller ned over pannen, var skinnende svart og dannet en virkningsfull kontrast til den matte hvitheten i ansiktshuden. Ansiktet, med sine fyldige og fuktige lepper, den kjøttfulle nesen og de mandelformede, svarte øynene, over hvilke mørke og myke bryn bølget, lot imidlertid ikke den minste tvil oppstå om hennes i det minste delvis semittiske opphav, men var av helt uvanlig skjønnhet.
"Ah — besøk?" spurte hun, idet hun kom oss noen skritt i møte. Stemmen hennes var lett dempet.
Hun førte en hånd til pannen, som for bedre å kunne se, mens hun støttet seg med den andre på skjenkelen som stod ved veggen.
"Og til og med et svært velkomment besøk —?" la hun til med samme betoning, som om hun først nå gjenkjente min venn; så kastet hun et spørrende blikk på meg.
Paolo skred mot henne og bøyde seg, med den nesten søvnige langsomheten man gir seg hen til ved en utsøkt nytelse, ordløst ned over hånden hun rakte ham.
"Baronesse," sa han da, "jeg tillater meg å presentere en venn av meg, en skolekamerat som jeg lærte ABC sammen med . . ."
Hun rakte også meg hånden, en myk, tilsynelatende beinfri hånd uten smykker.
"Jeg er glad —" sa hun, mens hennes mørke blikk, som var preget av et lett skjelv, hvilte på meg. "Og foreldrene mine vil også bli glade . . . De er forhåpentligvis blitt varslet."
Hun satte seg på ottomanen, mens vi begge satt på stoler overfor henne. Hennes hvite, kraftløse hender hvilte i fanget mens hun pratet. De voluminøse ermene rakk bare litt over albuen. Den myke overgangen ved håndleddet slo meg.
# book_id: global-gutenberg-translation-fdded164b01f48d88d20473baadcefeb
# book_title: Viljen til lykke
# chapter_id: 1-viljen-til-lykke
# chapter_title: Viljen til lykke
# book_page: 5 / 15
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Da vi kom inn, reiste en ung dame seg i vinduskroken, hvorfra man kunne se ut på gaten, i en lys, våraktig kjole, og sto et øyeblikk med et spørrende uttrykk i ansiktet. "Den nitten år gamle datteren", tenkte jeg, mens jeg ufrivillig kastet et blikk på følgesvennen min, og: "Baronesse Ada!", hvisket han til meg.
Hun var av elegant bygning, men med former som var modne for alderen, og ga med sine svært myke og nesten sløve bevegelser knapt inntrykk av å være en så ung jente. Håret hennes, som hun bar frisert over tinningene og i to krøller ned over pannen, var skinnende svart og dannet en virkningsfull kontrast til den matte hvitheten i ansiktshuden. Ansiktet, med sine fyldige og fuktige lepper, den kjøttfulle nesen og de mandelformede, svarte øynene, over hvilke mørke og myke bryn bølget, lot imidlertid ikke den minste tvil oppstå om hennes i det minste delvis semittiske opphav, men var av helt uvanlig skjønnhet.
"Ah -- besøk?" spurte hun, idet hun kom oss noen skritt i møte. Stemmen hennes var lett dempet.
Hun førte en hånd til pannen, som for bedre å kunne se, mens hun støttet seg med den andre på skjenkelen som stod ved veggen.
"Og til og med et svært velkomment besøk --?" la hun til med samme betoning, som om hun først nå gjenkjente min venn; så kastet hun et spørrende blikk på meg.
Paolo skred mot henne og bøyde seg, med den nesten søvnige langsomheten man gir seg hen til ved en utsøkt nytelse, ordløst ned over hånden hun rakte ham.
"Baronesse," sa han da, "jeg tillater meg å presentere en venn av meg, en skolekamerat som jeg lærte ABC sammen med . . ."
Hun rakte også meg hånden, en myk, tilsynelatende beinfri hånd uten smykker.
"Jeg er glad --" sa hun, mens hennes mørke blikk, som var preget av et lett skjelv, hvilte på meg. "Og foreldrene mine vil også bli glade . . . De er forhåpentligvis blitt varslet."
Hun satte seg på ottomanen, mens vi begge satt på stoler overfor henne. Hennes hvite, kraftløse hender hvilte i fanget mens hun pratet. De voluminøse ermene rakk bare litt over albuen. Den myke overgangen ved håndleddet slo meg.Etter noen minutter åpnet døren til det tilstøtende rommet seg, og foreldrene kom inn. Baronen var en elegant, tettbygd herre med skallet hode og grå spissbart; han hadde en uforlignelig måte å kaste sitt tykke, gylne armbånd tilbake i mansjetten på. Det var umulig å fastslå med sikkerhet om noen stavelser av navnet hans hadde gått tapt da han ble adlet til friherre; derimot var hans hustru rett og slett en stygg, liten jødinne i en smakløs, grå kjole. Store briljanter glitret i ørene hennes.
Jeg ble presentert og tatt imot på en ytterst vennlig måte, mens min ledsager fikk hånden skaket som til en god venn av huset.
Etter at noen spørsmål og svar hadde blitt utvekslet om min bakgrunn og hensikt, begynte man å snakke om en utstilling der Paolo hadde et bilde, en kvinnelig akt.
"Et virkelig fint verk!" sa baronen. "Jeg stod foran det i en halv time forleden. Kjøttfargen på den røde teppet er usedvanlig virkningsfull. Ja, ja, herr Hofmann!" Samtidig klappet han vennlig på Paolos skulder. "Men ikke overanstreng deg, unge venn! For Guds skyld, ikke! Du trenger absolutt å skåne deg. Hvordan står det til med helsen?"
Paolo hadde, mens jeg ga de fremmøtte de nødvendige opplysningene om min person, utvekslet noen dempede ord med baronessen, som han satt rett overfor. Den merkelig anspente roen jeg tidligere hadde observert hos ham, hadde på ingen måte forsvunnet. Han ga, uten at jeg nøyaktig kunne si hvorfor, inntrykk av en panter klar til å springe. De mørke øynene i det gulaktige, smale ansiktet hadde en så sykdommelig glans at det nesten virket uhyggelig på meg da han, som svar på baronens spørsmål, med den mest selvsikre tone svarte:
"Å, utmerket! Hjertelig takk! Det går veldig bra med meg!"
— Da vi reiste oss etter omtrent et kvarter, minnet baroninnen min venn om at torsdag var om to dager, og at han ikke måtte glemme hennes Five o'clock tea. Ved samme anledning ba hun også meg om vennligst å huske denne ukedagen ...
På gaten tente Paolo en sigarett.
"Så?" spurte han. "Hva sier du?"
"Å, det er veldig hyggelige mennesker!" skyndte jeg meg å svare. "Den nitten år gamle datteren imponerte meg til og med!"
"Imponerte?" Han lo kort og vendte hodet til den andre siden.
# book_id: global-gutenberg-translation-fdded164b01f48d88d20473baadcefeb
# book_title: Viljen til lykke
# chapter_id: 1-viljen-til-lykke
# chapter_title: Viljen til lykke
# book_page: 6 / 15
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Etter noen minutter åpnet døren til det tilstøtende rommet seg, og foreldrene kom inn. Baronen var en elegant, tettbygd herre med skallet hode og grå spissbart; han hadde en uforlignelig måte å kaste sitt tykke, gylne armbånd tilbake i mansjetten på. Det var umulig å fastslå med sikkerhet om noen stavelser av navnet hans hadde gått tapt da han ble adlet til friherre; derimot var hans hustru rett og slett en stygg, liten jødinne i en smakløs, grå kjole. Store briljanter glitret i ørene hennes.
Jeg ble presentert og tatt imot på en ytterst vennlig måte, mens min ledsager fikk hånden skaket som til en god venn av huset.
Etter at noen spørsmål og svar hadde blitt utvekslet om min bakgrunn og hensikt, begynte man å snakke om en utstilling der Paolo hadde et bilde, en kvinnelig akt.
"Et virkelig fint verk!" sa baronen. "Jeg stod foran det i en halv time forleden. Kjøttfargen på den røde teppet er usedvanlig virkningsfull. Ja, ja, herr Hofmann!" Samtidig klappet han vennlig på Paolos skulder. "Men ikke overanstreng deg, unge venn! For Guds skyld, ikke! Du trenger absolutt å skåne deg. Hvordan står det til med helsen?"
Paolo hadde, mens jeg ga de fremmøtte de nødvendige opplysningene om min person, utvekslet noen dempede ord med baronessen, som han satt rett overfor. Den merkelig anspente roen jeg tidligere hadde observert hos ham, hadde på ingen måte forsvunnet. Han ga, uten at jeg nøyaktig kunne si hvorfor, inntrykk av en panter klar til å springe. De mørke øynene i det gulaktige, smale ansiktet hadde en så sykdommelig glans at det nesten virket uhyggelig på meg da han, som svar på baronens spørsmål, med den mest selvsikre tone svarte:
"Å, utmerket! Hjertelig takk! Det går veldig bra med meg!"
-- Da vi reiste oss etter omtrent et kvarter, minnet baroninnen min venn om at torsdag var om to dager, og at han ikke måtte glemme hennes Five o'clock tea. Ved samme anledning ba hun også meg om vennligst å huske denne ukedagen ...
På gaten tente Paolo en sigarett.
"Så?" spurte han. "Hva sier du?"
"Å, det er veldig hyggelige mennesker!" skyndte jeg meg å svare. "Den nitten år gamle datteren imponerte meg til og med!"
"Imponerte?" Han lo kort og vendte hodet til den andre siden."Ja, du ler!" sa jeg. "Og der oppe forekom det meg til tider som om en dunkel — hemmelig lengsel farget blikket ditt. Men tar jeg feil?"
Han tav et øyeblikk. Så ristet han langsomt på hodet.
"Om jeg bare visste hvorfor du . . ."
"Men vær så snill! — Spørsmålet for meg er bare om baronesse Ada også . . ."
Han så stumt ned for seg et øyeblikk til. Så sa han lavt og selvsikkert:
"Jeg tror at jeg kommer til å bli lykkelig."
Jeg tok avskjed med ham ved å håndhilse ham hjertelig, selv om jeg innerst inne ikke kunne undertrykke en viss bekymring.
Så gikk det noen uker, hvor jeg av og til sammen med Paolo tok ettermiddagste i den friherrelige salongen. Der pleide det å samles en liten, men ganske hyggelig forsamling: En ung skuespillerinne fra hoffet, en lege, en offiser — jeg husker ikke hver enkelt av dem.
Jeg la ikke merke til noe nytt ved Paolos oppførsel. Til tross for sitt bekymringsfulle utseende var han vanligvis i et oppløftet, muntert humør, og i nærheten av baronesse Ada viste han hver gang den samme uhyggelige roen som jeg hadde lagt merke til ved ham første gang.
En dag — og jeg hadde ikke sett Paolo tilfeldigvis på to dager — møtte jeg baron von Stein i Ludwigstraße. Han var til hest, stanset og rakte meg hånden fra salen.
"Hyggelig å se deg! Håper du dukker opp hos oss i morgen ettermiddag?"
"Om du tillater det, uten tvil, herr baron. Selv om det på en måte er tvilsomt om min venn Hofmann kommer som hver torsdag for å hente meg . . ."
"Hofmann? Men vet du det ikke — han har jo reist bort! Jeg trodde faktisk at du hadde informert ham om det."
"Men ikke med et eneste ord!"
"Og så fullstendig à bâton rompu . . . Det kalles kunstnerhumør . . . Så i morgen ettermiddag!"
Med det satte han beistet i bevegelse og etterlot meg ytterst forvirret.
Jeg skyndte meg til Paolos leilighet. — Ja, dessverre; herr Hofmann hadde reist bort. Han hadde ikke etterlatt noen adresse.
Det var klart at baronen visste om mer enn én "kunstnerhumør". Hans egen datter bekreftet for meg det som jeg uansett med sikkerhet hadde antatt.
# book_id: global-gutenberg-translation-fdded164b01f48d88d20473baadcefeb
# book_title: Viljen til lykke
# chapter_id: 1-viljen-til-lykke
# chapter_title: Viljen til lykke
# book_page: 7 / 15
# chapter_page: 7
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
"Ja, du ler!" sa jeg. "Og der oppe forekom det meg til tider som om en dunkel -- hemmelig lengsel farget blikket ditt. Men tar jeg feil?"
Han tav et øyeblikk. Så ristet han langsomt på hodet.
"Om jeg bare visste hvorfor du . . ."
"Men vær så snill! -- Spørsmålet for meg er bare om baronesse Ada også . . ."
Han så stumt ned for seg et øyeblikk til. Så sa han lavt og selvsikkert:
"Jeg tror at jeg kommer til å bli lykkelig."
Jeg tok avskjed med ham ved å håndhilse ham hjertelig, selv om jeg innerst inne ikke kunne undertrykke en viss bekymring.
Så gikk det noen uker, hvor jeg av og til sammen med Paolo tok ettermiddagste i den friherrelige salongen. Der pleide det å samles en liten, men ganske hyggelig forsamling: En ung skuespillerinne fra hoffet, en lege, en offiser -- jeg husker ikke hver enkelt av dem.
Jeg la ikke merke til noe nytt ved Paolos oppførsel. Til tross for sitt bekymringsfulle utseende var han vanligvis i et oppløftet, muntert humør, og i nærheten av baronesse Ada viste han hver gang den samme uhyggelige roen som jeg hadde lagt merke til ved ham første gang.
En dag -- og jeg hadde ikke sett Paolo tilfeldigvis på to dager -- møtte jeg baron von Stein i Ludwigstraße. Han var til hest, stanset og rakte meg hånden fra salen.
"Hyggelig å se deg! Håper du dukker opp hos oss i morgen ettermiddag?"
"Om du tillater det, uten tvil, herr baron. Selv om det på en måte er tvilsomt om min venn Hofmann kommer som hver torsdag for å hente meg . . ."
"Hofmann? Men vet du det ikke -- han har jo reist bort! Jeg trodde faktisk at _du_ hadde informert ham om det."
"Men ikke med et eneste ord!"
"Og så fullstendig à bâton rompu . . . Det kalles kunstnerhumør . . . Så i morgen ettermiddag!"
Med det satte han beistet i bevegelse og etterlot meg ytterst forvirret.
Jeg skyndte meg til Paolos leilighet. -- Ja, dessverre; herr Hofmann hadde reist bort. Han hadde ikke etterlatt noen adresse.
Det var klart at baronen visste om mer enn én "kunstnerhumør". Hans egen datter bekreftet for meg det som jeg uansett med sikkerhet hadde antatt.Dette skjedde under en spasertur til Isarthal, som man hadde arrangert, og som jeg også var invitert med på. Man hadde først dratt ut om ettermiddagen, og på hjemveien sent på kvelden viste det seg at baronesse og jeg fulgte etter som det siste paret i selskapet.
Jeg hadde ikke lagt merke til noen endring hos henne siden Paolos forsvinning. Hun hadde bevart sin ro fullstendig og ikke nevnt min venn med et eneste ord, mens foreldrene hennes uttalte sin beklagelse over hans plutselige avreise.
Nå gikk vi side om side gjennom denne mest fortryllende delen av Münchens omgivelser; månelyset flimret mellom løvverket, og vi lyttet en stund i stillhet til de øvrige i selskapets prat, som var like ensformig som brusingen fra vannet som skummet forbi ved siden av oss.
Så begynte hun plutselig å snakke om Paolo, og det i en svært rolig og selvsikker tone.
"Har du vært hans venn siden tidlig ungdom?" spurte hun meg.
"Ja, baronesse."
"Delte du hans hemmeligheter?"
"Jeg tror at hans største hemmelighet er kjent for meg, selv uten at han har fortalt den til meg."
"Og jeg kan stole på deg?"
"Jeg håper at du ikke tviler på det, nådige frøken."
"Vel," sa hun, idet hun løftet hodet med en bestemt bevegelse. "Han har fridd til meg, og foreldrene mine har sagt nei. Han er syk, sa de til meg, svært syk — men uansett: Jeg elsker ham. Kan jeg snakke slik til deg? Jeg . . ."
Hun ble forvirret et øyeblikk og fortsatte så med samme bestemt holdning:
"Jeg vet ikke hvor han befinner seg; men jeg gir deg tillatelse til å gjenta mine ord til ham, som han allerede har hørt fra mine egne lepper, så snart du ser ham igjen, og til å skrive dem til ham så snart du har funnet ut adressen hans: Jeg vil aldri gi hånden min til noen annen mann enn ham. Ah — vi får se!"
I dette siste utbruddet lå det ved siden av trass og besluttsomhet en så hjelpeløs smerte at jeg ikke kunne la være å ta hånden hennes og trykke den stumt.
# book_id: global-gutenberg-translation-fdded164b01f48d88d20473baadcefeb
# book_title: Viljen til lykke
# chapter_id: 1-viljen-til-lykke
# chapter_title: Viljen til lykke
# book_page: 8 / 15
# chapter_page: 8
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Dette skjedde under en spasertur til Isarthal, som man hadde arrangert, og som jeg også var invitert med på. Man hadde først dratt ut om ettermiddagen, og på hjemveien sent på kvelden viste det seg at baronesse og jeg fulgte etter som det siste paret i selskapet.
Jeg hadde ikke lagt merke til noen endring hos henne siden Paolos forsvinning. Hun hadde bevart sin ro fullstendig og ikke nevnt min venn med et eneste ord, mens foreldrene hennes uttalte sin beklagelse over hans plutselige avreise.
Nå gikk vi side om side gjennom denne mest fortryllende delen av Münchens omgivelser; månelyset flimret mellom løvverket, og vi lyttet en stund i stillhet til de øvrige i selskapets prat, som var like ensformig som brusingen fra vannet som skummet forbi ved siden av oss.
Så begynte hun plutselig å snakke om Paolo, og det i en svært rolig og selvsikker tone.
"Har du vært hans venn siden tidlig ungdom?" spurte hun meg.
"Ja, baronesse."
"Delte du hans hemmeligheter?"
"Jeg tror at hans største hemmelighet er kjent for meg, selv uten at han har fortalt den til meg."
"Og jeg kan stole på deg?"
"Jeg håper at du ikke tviler på det, nådige frøken."
"Vel," sa hun, idet hun løftet hodet med en bestemt bevegelse. "Han har fridd til meg, og foreldrene mine har sagt nei. Han er syk, sa de til meg, svært syk -- men uansett: Jeg _elsker_ ham. Kan jeg snakke slik til deg? Jeg . . ."
Hun ble forvirret et øyeblikk og fortsatte så med samme bestemt holdning:
"Jeg vet ikke hvor han befinner seg; men jeg gir deg tillatelse til å gjenta mine ord til ham, som han allerede har hørt fra mine egne lepper, så snart du ser ham igjen, og til å skrive dem til ham så snart du har funnet ut adressen hans: Jeg vil aldri gi hånden min til noen annen mann enn ham. Ah -- vi får se!"
I dette siste utbruddet lå det ved siden av trass og besluttsomhet en så hjelpeløs smerte at jeg ikke kunne la være å ta hånden hennes og trykke den stumt.Den gangen henvendte jeg meg skriftlig til Hofmanns foreldre med anmodning om å gi meg beskjed om sønnens oppholdssted. Jeg mottok en adresse i Sør-Tirol, og brevet mitt, som ble sendt dit, kom tilbake til meg med merknaden om at adressaten, uten å oppgi noen reisemål, allerede hadde forlatt stedet.
Han ønsket ikke å bli plaget fra noen side; han hadde flyktet fra alt for å dø et sted i fullstendig ensomhet. Ja, å dø. For etter alt dette hadde det for meg blitt en sørgelig sannsynlighet at jeg ikke ville se ham igjen.
Var det ikke klart at denne håpløst syke mannen elsket den unge jenta med den lydløse, vulkanske, glødende sensuelle lidenskapen som tilsvarte de tilsvarende første følelsene fra hans tidligere ungdom? Den sykes egoistiske instinkt hadde vekket begjæret etter forening med blomstrende helse i ham; måtte ikke denne gløden, siden den forble utilfredsstilt, fortære hans siste livskraft?
Og fem år gikk uten at jeg mottok et livstegn fra ham — men også uten at nyheten om hans død nådde meg!
I fjor oppholdt jeg meg i Italia, i Roma og omegn. Jeg hadde tilbrakt de varme månedene i fjellene, vendt tilbake til byen i slutten av september, og en varm kveld satt jeg med en kopp te på Caffé Aranjo. Jeg bladde i avisen og så tankeløst på det livlige treffet som hersket i det store, lysfylte rommet. Gjestene kom og gikk, kelnerne løp frem og tilbake, og nå og da runget de lange ropene fra avisguttene gjennom de vidåpne dørene inn i salen.
Og plutselig ser jeg en herre på min egen alder bevege seg sakte mellom bordene og mot en utgang ... Denne gangen —? Men da vendte han hodet mot meg, hevet øyenbrynene og kom meg i møte med et gledelig forbløffet "Ah!?"
"Du her?" Vi utbrøt det som med én munn, og han la til:
"Så vi er begge fortsatt i live!"
Øynene hans flakket litt av og til. — Han hadde knapt forandret seg i løpet av disse fem årene; bare at ansiktet hans kanskje hadde blitt enda smalere, øynene lå enda dypere i hulen. Av og til trakk han pusten dypt.
"Har du vært lenge i Roma?" spurte han.
"Ikke lenge i byen; jeg var noen måneder på landet."
"Og du?"
# book_id: global-gutenberg-translation-fdded164b01f48d88d20473baadcefeb
# book_title: Viljen til lykke
# chapter_id: 1-viljen-til-lykke
# chapter_title: Viljen til lykke
# book_page: 9 / 15
# chapter_page: 9
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Den gangen henvendte jeg meg skriftlig til Hofmanns foreldre med anmodning om å gi meg beskjed om sønnens oppholdssted. Jeg mottok en adresse i Sør-Tirol, og brevet mitt, som ble sendt dit, kom tilbake til meg med merknaden om at adressaten, uten å oppgi noen reisemål, allerede hadde forlatt stedet.
Han ønsket ikke å bli plaget fra noen side; han hadde flyktet fra alt for å dø et sted i fullstendig ensomhet. Ja, å dø. For etter alt dette hadde det for meg blitt en sørgelig sannsynlighet at jeg ikke ville se ham igjen.
Var det ikke klart at denne håpløst syke mannen elsket den unge jenta med den lydløse, vulkanske, glødende sensuelle lidenskapen som tilsvarte de tilsvarende første følelsene fra hans tidligere ungdom? Den sykes egoistiske instinkt hadde vekket begjæret etter forening med blomstrende helse i ham; måtte ikke denne gløden, siden den forble utilfredsstilt, fortære hans siste livskraft?
Og fem år gikk uten at jeg mottok et livstegn fra ham -- men også uten at nyheten om hans død nådde meg!
I fjor oppholdt jeg meg i Italia, i Roma og omegn. Jeg hadde tilbrakt de varme månedene i fjellene, vendt tilbake til byen i slutten av september, og en varm kveld satt jeg med en kopp te på Caffé Aranjo. Jeg bladde i avisen og så tankeløst på det livlige treffet som hersket i det store, lysfylte rommet. Gjestene kom og gikk, kelnerne løp frem og tilbake, og nå og da runget de lange ropene fra avisguttene gjennom de vidåpne dørene inn i salen.
Og plutselig ser jeg en herre på min egen alder bevege seg sakte mellom bordene og mot en utgang ... Denne gangen --? Men da vendte han hodet mot meg, hevet øyenbrynene og kom meg i møte med et gledelig forbløffet "Ah!?"
"Du her?" Vi utbrøt det som med én munn, og han la til:
"Så vi er begge fortsatt i live!"
Øynene hans flakket litt av og til. -- Han hadde knapt forandret seg i løpet av disse fem årene; bare at ansiktet hans kanskje hadde blitt enda smalere, øynene lå enda dypere i hulen. Av og til trakk han pusten dypt.
"Har du vært lenge i Roma?" spurte han.
"Ikke lenge i byen; jeg var noen måneder på landet."
"Og du?""Jeg var ved sjøen til for en uke siden. Du vet, jeg har alltid foretrukket fjellene ... Ja, jeg har blitt kjent med en god del av landet siden vi ikke har sett hverandre." —
Og mens han nippet til et glass sorbet ved siden av meg, begynte han å fortelle hvordan han hadde tilbrakt disse årene: På reiser, alltid på reiser. Han hadde vandret omkring i de tyrolske fjellene, hadde langsomt gjennomvandret hele Italia, hadde reist fra Sicilia til Afrika, og snakket om Alger, Tunis, Egypt.
"Til slutt var jeg en stund i Tyskland," sa han, "i Karlsruhe; foreldrene mine ønsket sterkt å se meg og lot meg bare motvillig dra igjen. Nå har jeg vært i Italia igjen i et kvart år. Jeg føler meg hjemme i Sør-Italia, vet du. Roma faller meg over all forventning i smak! . . ."
Jeg hadde ennå ikke spurt ham med et eneste ord om hvordan han hadde det. Nå sa jeg:
"Av alt dette kan jeg slutte at helsen din har styrket seg betydelig?"
Han så spørrende på meg et øyeblikk; så svarte han:
"Du mener fordi jeg vandrer omkring så livlig? Å, la meg si deg: Det er et helt naturlig behov. Hva vil du? Drikking, røyking og kjærlighet har man forbudt meg — jeg trenger et slags narkotikum, forstår du?"
Da jeg tav, la han til:
"I fem år — et veldig stort behov." —
Vi var kommet til det punktet vi til da hadde unngått, og pausen som fulgte, talte for vår gjensidige rådløshet. Han satt lent tilbake mot fløyelspolstringen og så opp mot lysekronen. Så sa han plutselig:
"Fremfor alt — er det ikke sant at du tilgir meg at jeg ikke har gitt lyd fra meg på så lenge? ... Forstår du det?"
"Selvfølgelig!"
"Er du orientert om mine opplevelser i München?" fortsatte han i en nesten hard tone.
"Så godt som mulig. Og vet du at jeg hele tiden har båret med meg et oppdrag til deg? Et oppdrag fra en dame?"
Hans trette øyne flammet opp et øyeblikk. Så sa han med samme tørketon og skarpe stemme som tidligere:
"Fortell meg om det er noe nytt."
"Knapt noe nytt; bare en bekreftelse av det du allerede har hørt fra henne selv..."
Og midt i den snakkende og gestikulerende folkemengden gjentok jeg for ham ordene baronessen hadde sagt til meg den kvelden.
# book_id: global-gutenberg-translation-fdded164b01f48d88d20473baadcefeb
# book_title: Viljen til lykke
# chapter_id: 1-viljen-til-lykke
# chapter_title: Viljen til lykke
# book_page: 10 / 15
# chapter_page: 10
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
"Jeg var ved sjøen til for en uke siden. Du vet, jeg har alltid foretrukket fjellene ... Ja, jeg har blitt kjent med en god del av landet siden vi ikke har sett hverandre." --
Og mens han nippet til et glass sorbet ved siden av meg, begynte han å fortelle hvordan han hadde tilbrakt disse årene: På reiser, alltid på reiser. Han hadde vandret omkring i de tyrolske fjellene, hadde langsomt gjennomvandret hele Italia, hadde reist fra Sicilia til Afrika, og snakket om Alger, Tunis, Egypt.
"Til slutt var jeg en stund i Tyskland," sa han, "i Karlsruhe; foreldrene mine ønsket sterkt å se meg og lot meg bare motvillig dra igjen. Nå har jeg vært i Italia igjen i et kvart år. Jeg føler meg hjemme i Sør-Italia, vet du. Roma faller meg over all forventning i smak! . . ."
Jeg hadde ennå ikke spurt ham med et eneste ord om hvordan han hadde det. Nå sa jeg:
"Av alt dette kan jeg slutte at helsen din har styrket seg betydelig?"
Han så spørrende på meg et øyeblikk; så svarte han:
"Du mener fordi jeg vandrer omkring så livlig? Å, la meg si deg: Det er et helt naturlig behov. Hva vil du? Drikking, røyking og kjærlighet har man forbudt meg -- jeg trenger et slags narkotikum, forstår du?"
Da jeg tav, la han til:
"I fem år -- et _veldig_ stort behov." --
Vi var kommet til det punktet vi til da hadde unngått, og pausen som fulgte, talte for vår gjensidige rådløshet. Han satt lent tilbake mot fløyelspolstringen og så opp mot lysekronen. Så sa han plutselig:
"Fremfor alt -- er det ikke sant at du tilgir meg at jeg ikke har gitt lyd fra meg på så lenge? ... Forstår du det?"
"Selvfølgelig!"
"Er du orientert om mine opplevelser i München?" fortsatte han i en nesten hard tone.
"Så godt som mulig. Og vet du at jeg hele tiden har båret med meg et oppdrag til deg? Et oppdrag fra en dame?"
Hans trette øyne flammet opp et øyeblikk. Så sa han med samme tørketon og skarpe stemme som tidligere:
"Fortell meg om det er noe nytt."
"Knapt noe nytt; bare en bekreftelse av det du allerede har hørt fra henne selv..."
Og midt i den snakkende og gestikulerende folkemengden gjentok jeg for ham ordene baronessen hadde sagt til meg den kvelden.Han lyttet mens han langsomt strøk seg over pannen; så sa han uten å bevege seg det minste:
"Jeg takker deg."
Hans tone begynte å forvirre meg.
"Men det har gått år siden disse ordene ble sagt," sa jeg, "fem lange år som hun og du, dere begge, har gjennomlevd . . . Tusen nye inntrykk, følelser, tanker, ønsker" . . .
Jeg sluttet å snakke, for han reiste seg og sa med en stemme der igjen den lidenskapen dirret som jeg et øyeblikk hadde trodd var slukket:
"Jeg — holder fast ved disse ordene!"
Og i det øyeblikket gjenkjente jeg uttrykket i ansiktet hans og i hele holdningen hans, det samme uttrykket jeg hadde observert hos ham den gangen da jeg skulle se baronessen for første gang: den voldsomme, krampaktig anspente roen som rovdyret viser før hoppet.
Jeg avledet samtalen, og vi begynte å snakke om reisene hans, studiene han hadde gjort underveis. Det så ikke ut til å være mange av dem; han lot seg ganske likegyldig påvirke av det.
Kort tid etter midnatt reiste han seg.
"Jeg vil gå og legge meg, eller heller være alene . . . Du finner meg i morgen formiddag i Galleria Doria. Jeg kopierer Saraceni; jeg har forelsket meg i den musiserende engelen. Vær så snill og kom dit. Jeg er veldig glad for at du er her. God natt." —
Og han gikk ut — langsomt, rolig, med slappe, trege bevegelser.
Gjennom hele den neste måneden vandret jeg rundt i byen sammen med ham; Roma, dette overstrømmende rike museet av all kunst, denne moderne storbyen i sør, denne byen som er full av høylytt, raskt, hett, sinnrikt liv, og som den varme vinden likevel bærer den trykkende stillstanden fra Orienten over til.
Paolos oppførsel forble alltid den samme. Han var som regel alvorlig og stille, og kunne til tider synke ned i en slapp tretthet, for så, mens øynene hans lyste opp, plutselig å samle seg og fortsette en avslappet samtale med iver.
En dag må jeg nevne et tilfelle da han kom med noen ord som først nå har fått sin rette betydning for meg.
# book_id: global-gutenberg-translation-fdded164b01f48d88d20473baadcefeb
# book_title: Viljen til lykke
# chapter_id: 1-viljen-til-lykke
# chapter_title: Viljen til lykke
# book_page: 11 / 15
# chapter_page: 11
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Han lyttet mens han langsomt strøk seg over pannen; så sa han uten å bevege seg det minste:
"Jeg takker deg."
Hans tone begynte å forvirre meg.
"Men det har gått år siden disse ordene ble sagt," sa jeg, "fem lange år som hun og du, dere begge, har gjennomlevd . . . Tusen nye inntrykk, følelser, tanker, ønsker" . . .
Jeg sluttet å snakke, for han reiste seg og sa med en stemme der igjen den lidenskapen dirret som jeg et øyeblikk hadde trodd var slukket:
"_Jeg_ -- _holder_ fast ved disse ordene!"
Og i det øyeblikket gjenkjente jeg uttrykket i ansiktet hans og i hele holdningen hans, det samme uttrykket jeg hadde observert hos ham den gangen da jeg skulle se baronessen for første gang: den voldsomme, krampaktig anspente roen som rovdyret viser før hoppet.
Jeg avledet samtalen, og vi begynte å snakke om reisene hans, studiene han hadde gjort underveis. Det så ikke ut til å være mange av dem; han lot seg ganske likegyldig påvirke av det.
Kort tid etter midnatt reiste han seg.
"Jeg vil gå og legge meg, eller heller være alene . . . Du finner meg i morgen formiddag i Galleria Doria. Jeg kopierer Saraceni; jeg har forelsket meg i den musiserende engelen. Vær så snill og kom dit. Jeg er veldig glad for at du er her. God natt." --
Og han gikk ut -- langsomt, rolig, med slappe, trege bevegelser.
Gjennom hele den neste måneden vandret jeg rundt i byen sammen med ham; Roma, dette overstrømmende rike museet av all kunst, denne moderne storbyen i sør, denne byen som er full av høylytt, raskt, hett, sinnrikt liv, og som den varme vinden likevel bærer den trykkende stillstanden fra Orienten over til.
Paolos oppførsel forble alltid den samme. Han var som regel alvorlig og stille, og kunne til tider synke ned i en slapp tretthet, for så, mens øynene hans lyste opp, plutselig å samle seg og fortsette en avslappet samtale med iver.
En dag må jeg nevne et tilfelle da han kom med noen ord som først nå har fått sin rette betydning for meg.Det var en søndag. Vi hadde benyttet den vidunderlige senhøstmorgenen til en spasertur langs Via Appia, og da vi hadde fulgt den antikke veien langt ut, hvilte vi oss nå på den lille, sypressomkransede høyden hvorfra man har en fortryllende utsikt over den solfylte campagnen med det store akveduktet og over Albanerfjellene, som er innhyllet i en myk dis.
Paolo hvilte halvt liggende, kinnet støttet mot hånden, ved siden av meg på det varme gressunderlaget og stirret ut i det fjerne med trette, slørede øyne. Så var det igjen den plutselige oppreisningen fra fullstendig apati, med hvilken han vendte seg mot meg:
"Denne stemningen i luften! — Stemningen i luften er det hele!"
Jeg svarte med noe bekreftende, og det ble stille igjen. Og plutselig, uten noen overgang, sa han, mens han med en viss ettertrykkelighet vendte ansiktet mot meg:
"Si meg, har du egentlig ikke lagt merke til at jeg fortsatt er i live?"
Jeg stod forbløffet taus, og han stirret igjen ut i det fjerne med et tankefullt uttrykk.
"Jeg — ja," fortsatte han langsomt. "Jeg undrer meg faktisk over det hver dag. Vet du egentlig hvordan det står til med meg? — Den franske legen i Alger sa til meg: 'Bare djevelen vet hvordan du fortsatt kan reise rundt! Jeg råder deg til å dra hjem og legge deg i sengen!' Han var alltid så direkte, fordi vi spilte domino sammen hver kveld.
Jeg lever jo fortsatt. Jeg er på randen av utmattelse nesten hver dag.
Om kvelden ligger jeg i mørket — på høyre side, merk deg det! — Hjertet hamrer opp til halsen, jeg svimer av, angstsvetten bryter ut, og så plutselig er det som om døden rørte ved meg. Det varer bare et øyeblikk: alt står stille inni meg, hjerteslaget stopper, pusten svikter. Jeg reiser meg opp, tenner lyset, puster dypt inn, ser meg rundt, sluker tingene med blikket. Så drikker jeg en slurk vann og legger meg ned igjen; alltid på høyre side! Gradvis sovner jeg inn.
Jeg sover veldig dypt og veldig lenge, for jeg er egentlig alltid dødstrøtt. Tror du at jeg, om jeg ville, kunne legge meg her og bare dø?
# book_id: global-gutenberg-translation-fdded164b01f48d88d20473baadcefeb
# book_title: Viljen til lykke
# chapter_id: 1-viljen-til-lykke
# chapter_title: Viljen til lykke
# book_page: 12 / 15
# chapter_page: 12
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Det var en søndag. Vi hadde benyttet den vidunderlige senhøstmorgenen til en spasertur langs Via Appia, og da vi hadde fulgt den antikke veien langt ut, hvilte vi oss nå på den lille, sypressomkransede høyden hvorfra man har en fortryllende utsikt over den solfylte campagnen med det store akveduktet og over Albanerfjellene, som er innhyllet i en myk dis.
Paolo hvilte halvt liggende, kinnet støttet mot hånden, ved siden av meg på det varme gressunderlaget og stirret ut i det fjerne med trette, slørede øyne. Så var det igjen den plutselige oppreisningen fra fullstendig apati, med hvilken han vendte seg mot meg:
"Denne stemningen i luften! -- Stemningen i luften er det hele!"
Jeg svarte med noe bekreftende, og det ble stille igjen. Og plutselig, uten noen overgang, sa han, mens han med en viss ettertrykkelighet vendte ansiktet mot meg:
"Si meg, har du egentlig ikke lagt merke til at jeg fortsatt er i live?"
Jeg stod forbløffet taus, og han stirret igjen ut i det fjerne med et tankefullt uttrykk.
"Jeg -- ja," fortsatte han langsomt. "Jeg undrer meg faktisk over det hver dag. Vet du egentlig hvordan det står til med meg? -- Den franske legen i Alger sa til meg: 'Bare djevelen vet hvordan du fortsatt kan reise rundt! Jeg råder deg til å dra hjem og legge deg i sengen!' Han var alltid så direkte, fordi vi spilte domino sammen hver kveld.
Jeg lever jo fortsatt. Jeg er på randen av utmattelse nesten hver dag.
Om kvelden ligger jeg i mørket -- på høyre side, merk deg det! -- Hjertet hamrer opp til halsen, jeg svimer av, angstsvetten bryter ut, og så plutselig er det som om døden rørte ved meg. Det varer bare et øyeblikk: alt står stille inni meg, hjerteslaget stopper, pusten svikter. Jeg reiser meg opp, tenner lyset, puster dypt inn, ser meg rundt, sluker tingene med blikket. Så drikker jeg en slurk vann og legger meg ned igjen; alltid på høyre side! Gradvis sovner jeg inn.
Jeg sover veldig dypt og veldig lenge, for jeg er egentlig alltid dødstrøtt. Tror du at jeg, om jeg ville, kunne legge meg her og bare dø?Jeg tror at jeg i disse årene tusen ganger har sett døden rett i ansiktet. Jeg har ikke dødd. — Noe holder meg tilbake. — Jeg reiser meg opp, tenker på noe, klamrer meg fast ved en setning som jeg gjentar tyve ganger, mens øynene mine grådig suger inn alt lys og liv rundt meg . . . . . . Forstår du meg?"
Han satt ubevegelig og så ut til å knapt vente på noe svar. Jeg husker ikke hva jeg svarte ham; men jeg vil aldri glemme det inntrykket hans ord gjorde på meg.
Og nå den dagen — å, det føles som om jeg opplevde den i går!
Det var en av de første høstdagene, en av de grå, ubehagelig varme dagene da den fuktige, kvelende vinden fra Afrika blåser gjennom gatene, og om kvelden hele himmelen uopphørlig skjelver i lyn og torden.
Om morgenen kom jeg inn til Paolo for å hente ham til en utflukt.
Den store kofferten hans sto midt i rommet, skapet og kommoden stod vidåpne; akvarelltegningene hans fra Orienten og gipsavstøpningen av den vatikaniske Juno-hodestatuen stod fortsatt på sine plasser.
Han selv stod rank ved vinduet og fortsatte å stirre ubevegelig ut, da jeg stoppet opp med et forbløffet utrop. Så vendte han seg kort, rakte meg et brev og sa ingenting annet enn:
"Les."
Jeg så på ham. På det smale, gulaktige, syke ansiktet med de svarte, feberhete øynene lå et uttrykk som bare døden ellers kan frembringe: en uhyggelig alvorlighet som fikk meg til å senke blikket ned på brevet jeg hadde mottatt. Og jeg leste:
"Høyt ærede herr Hofmann!
Jeg skylder Deres kjære foreldres vennlighet, som jeg henvendte meg til, kunnskapen om Deres adresse, og håper nå at De vil ta vennlig imot disse linjene.
Tillat meg, høyt ærede herr Hofmann, å forsikre Dem om at jeg i løpet av disse fem årene stadig har tenkt på Dem med følelsen av oppriktig vennskap. Skulle jeg anta at Deres plutselige avreise på den dagen som var så smertefull for både Dem og meg skulle vitne om vrede mot meg og mine, ville min sorg over det være enda større enn den skrekk og dype forbauselse jeg følte da De hos meg fridde om min datters hånd.
# book_id: global-gutenberg-translation-fdded164b01f48d88d20473baadcefeb
# book_title: Viljen til lykke
# chapter_id: 1-viljen-til-lykke
# chapter_title: Viljen til lykke
# book_page: 13 / 15
# chapter_page: 13
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Jeg tror at jeg i disse årene tusen ganger har sett døden rett i ansiktet. Jeg har ikke dødd. -- Noe holder meg tilbake. -- Jeg reiser meg opp, tenker på noe, klamrer meg fast ved en setning som jeg gjentar tyve ganger, mens øynene mine grådig suger inn alt lys og liv rundt meg . . . . . . Forstår du meg?"
Han satt ubevegelig og så ut til å knapt vente på noe svar. Jeg husker ikke hva jeg svarte ham; men jeg vil aldri glemme det inntrykket hans ord gjorde på meg.
Og nå den dagen -- å, det føles som om jeg opplevde den i går!
Det var en av de første høstdagene, en av de grå, ubehagelig varme dagene da den fuktige, kvelende vinden fra Afrika blåser gjennom gatene, og om kvelden hele himmelen uopphørlig skjelver i lyn og torden.
Om morgenen kom jeg inn til Paolo for å hente ham til en utflukt.
Den store kofferten hans sto midt i rommet, skapet og kommoden stod vidåpne; akvarelltegningene hans fra Orienten og gipsavstøpningen av den vatikaniske Juno-hodestatuen stod fortsatt på sine plasser.
Han selv stod rank ved vinduet og fortsatte å stirre ubevegelig ut, da jeg stoppet opp med et forbløffet utrop. Så vendte han seg kort, rakte meg et brev og sa ingenting annet enn:
"Les."
Jeg så på ham. På det smale, gulaktige, syke ansiktet med de svarte, feberhete øynene lå et uttrykk som bare døden ellers kan frembringe: en uhyggelig alvorlighet som fikk meg til å senke blikket ned på brevet jeg hadde mottatt. Og jeg leste:
"Høyt ærede herr Hofmann!
Jeg skylder Deres kjære foreldres vennlighet, som jeg henvendte meg til, kunnskapen om Deres adresse, og håper nå at De vil ta vennlig imot disse linjene.
Tillat meg, høyt ærede herr Hofmann, å forsikre Dem om at jeg i løpet av disse fem årene stadig har tenkt på Dem med følelsen av oppriktig vennskap. Skulle jeg anta at Deres plutselige avreise på den dagen som var så smertefull for både Dem og meg skulle vitne om vrede mot meg og mine, ville min sorg over det være enda større enn den skrekk og dype forbauselse jeg følte da De hos meg fridde om min datters hånd.Jeg talte den gang til Dem som mann til mann, og fortalte Dem åpent og ærlig, med fare for å virke brutal, grunnen til at jeg måtte nekte en mann, som jeg — jeg kan ikke understreke det sterkt nok — i enhver henseende så overmåte høyt verdsatte, min datters hånd, og jeg talte til Dem som en far som ser sitt eneste barns varige lykke for seg, og som samvittighetsfullt ville ha forhindret spirende ønsker av bevisst art på begge sider, om tanken på deres mulighet noen gang hadde slått ham.
Med samme egenskaper, min ærede herr Hofmann, taler jeg også til deg i dag: som venn og som far. — Fem år har gått siden din avreise, og selv om jeg inntil da ikke hadde hatt nok tid til å innse hvor dypt den tilbøyelighet som du hadde maktet å innpode i min datter hadde slått rot i henne, så inntraff det nylig en hendelse som måtte åpne mine øyne fullstendig for dette. Hvorfor skulle jeg skjule for deg at min datter, i tanke på deg, har avvist frieriet fra en fremragende mann, hvis ekteskap jeg som far bare kunne sterkt anbefale?
Årene har gått forbi uten å kunne rokke ved min datters følelser og ønsker, og skulle — dette er et åpent og ydmykt spørsmål! — det samme gjelde for deg, høyt ærede herr Hofmann, erklærer jeg deg herved at vi foreldre ikke lenger ønsker å stå i veien for vårt barns lykke.
Jeg ser frem til ditt svar, som jeg vil være overmåte takknemlig for, uansett hva det måtte lyde på, og jeg har ingenting å tilføye disse linjene, bortsett fra uttrykket for min dypeste respekt.
Med vennlig hilsen, Oskar Freiherr von Stein.
— Jeg så opp. Han hadde lagt hendene på ryggen og vendt seg mot vinduet igjen. Jeg spurte ingenting, bare:
"Du reiser?"
Og uten å se på meg, svarte han:
"Mine saker må være klare innen i morgen tidlig."
Dagen gikk med til ærender og pakking av koffertene, hvor jeg hjalp ham, og om kvelden tok vi, på mitt forslag, en siste felles spasertur gjennom byens gater.
Det var fortsatt en nesten uutholdelig trykkende varme, og himmelen glimtet hvert sekund til i skarpt fosforlys. — Paolo virket rolig og trett; men han pustet dypt og tungt.
# book_id: global-gutenberg-translation-fdded164b01f48d88d20473baadcefeb
# book_title: Viljen til lykke
# chapter_id: 1-viljen-til-lykke
# chapter_title: Viljen til lykke
# book_page: 14 / 15
# chapter_page: 14
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Jeg talte den gang til Dem som mann til mann, og fortalte Dem åpent og ærlig, med fare for å virke brutal, grunnen til at jeg måtte nekte en mann, som jeg -- jeg kan ikke understreke det sterkt nok -- i enhver henseende så overmåte høyt verdsatte, min datters hånd, og jeg talte til Dem som en far som ser sitt eneste barns varige lykke for seg, og som samvittighetsfullt ville ha forhindret spirende ønsker av bevisst art på begge sider, om tanken på deres mulighet noen gang hadde slått ham.
Med samme egenskaper, min ærede herr Hofmann, taler jeg også til deg i dag: som venn og som far. -- Fem år har gått siden din avreise, og selv om jeg inntil da ikke hadde hatt nok tid til å innse hvor dypt den tilbøyelighet som du hadde maktet å innpode i min datter hadde slått rot i henne, så inntraff det nylig en hendelse som måtte åpne mine øyne fullstendig for dette. Hvorfor skulle jeg skjule for deg at min datter, i tanke på deg, har avvist frieriet fra en fremragende mann, hvis ekteskap jeg som far bare kunne sterkt anbefale?
Årene har gått forbi uten å kunne rokke ved min datters følelser og ønsker, og skulle -- dette er et åpent og ydmykt spørsmål! -- det samme gjelde for deg, høyt ærede herr Hofmann, erklærer jeg deg herved at vi foreldre ikke lenger ønsker å stå i veien for vårt barns lykke.
Jeg ser frem til ditt svar, som jeg vil være overmåte takknemlig for, uansett hva det måtte lyde på, og jeg har ingenting å tilføye disse linjene, bortsett fra uttrykket for min dypeste respekt.
Med vennlig hilsen, _Oskar Freiherr von Stein_.
-- Jeg så opp. Han hadde lagt hendene på ryggen og vendt seg mot vinduet igjen. Jeg spurte ingenting, bare:
"Du reiser?"
Og uten å se på meg, svarte han:
"Mine saker må være klare innen i morgen tidlig."
Dagen gikk med til ærender og pakking av koffertene, hvor jeg hjalp ham, og om kvelden tok vi, på mitt forslag, en siste felles spasertur gjennom byens gater.
Det var fortsatt en nesten uutholdelig trykkende varme, og himmelen glimtet hvert sekund til i skarpt fosforlys. -- Paolo virket rolig og trett; men han pustet dypt og tungt.I taushet eller i likegyldige samtaler vandret vi vel en time rundt, da vi stoppet foran Fontana Trevi, den berømte fontenen som viser havgudens vogn i fart.
Vi betraktet igjen lenge og med beundring denne praktfullt livlige gruppen, som, uavbrutt omspilt av skarpt blått lys, ga et nærmest magisk inntrykk. Min ledsager sa:
"Sannelig, Bernini begeistrer meg også i sine elevers verk. Jeg forstår ikke hans fiender. — Selvfølgelig, hvis Det siste dom er mer hugget enn malt, så er Berninis verk alle sammen mer malte enn hugde. Men finnes det en større dekoratør?"
"Vet du egentlig," spurte jeg, "hva slags betydning denne brønnen har? Den som drikker av den når han tar avskjed med Roma, vender tilbake. Her har du mitt reiseglass —" og jeg fylte det ved en av vannstrålene — "Du skal få se Roma igjen!"
Han tok glasset og førte det til leppene.
I det øyeblikket flammet hele himmelen opp i et blendende, langvarig lysskinn, og det tynne glassbeholderet knuste i biter ved kanten av bassenget.
Paolo tørket vannet av dressen sin med lommetørkleet.
"Jeg er nervøs og klønete," sa han. "La oss gå videre. Forhåpentligvis var glasset ikke noe verdt."
Neste morgen hadde været klarnet opp. En lysblå sommerhimmel lo ned over oss mens vi kjørte mot jernbanestasjonen.
Avskjeden var kort. Paolo skaket taus hånd med meg mens jeg ønsket ham lykke til, mye lykke til.
Jeg så lenge etter ham mens han sto rank oppreist ved det brede utsiktvinduet. Det lå en dyp alvorlighet i øynene hans — og triumf.
Hva mer kan jeg si? — Han er død; han døde morgenen etter bryllupsnatten — nesten på bryllupsnatten.
Sånn måtte det være. Var det ikke viljen, viljen til lykke alene, som han så lenge hadde brukt til å overvinne døden? Han måtte dø, dø uten kamp og motstand, da hans vilje til lykke var blitt tilfredsstilt; han hadde ingen grunn lenger til å leve.
Jeg har lurt på om han handlet dårlig, bevisst dårlig mot henne som han hadde knyttet seg til. Men jeg så henne ved begravelsen hans, da hun sto ved hodet av kisten hans; og jeg gjenkjente også i ansiktet hennes det uttrykket jeg hadde funnet på hans: den høytidelige og sterke alvoret ved triumfen.
# book_id: global-gutenberg-translation-fdded164b01f48d88d20473baadcefeb
# book_title: Viljen til lykke
# chapter_id: 1-viljen-til-lykke
# chapter_title: Viljen til lykke
# book_page: 15 / 15
# chapter_page: 15
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
I taushet eller i likegyldige samtaler vandret vi vel en time rundt, da vi stoppet foran Fontana Trevi, den berømte fontenen som viser havgudens vogn i fart.
Vi betraktet igjen lenge og med beundring denne praktfullt livlige gruppen, som, uavbrutt omspilt av skarpt blått lys, ga et nærmest magisk inntrykk. Min ledsager sa:
"Sannelig, Bernini begeistrer meg også i sine elevers verk. Jeg forstår ikke hans fiender. -- Selvfølgelig, hvis Det siste dom er mer hugget enn malt, så er Berninis verk alle sammen mer malte enn hugde. Men finnes det en større dekoratør?"
"Vet du egentlig," spurte jeg, "hva slags betydning denne brønnen har? Den som drikker av den når han tar avskjed med Roma, vender tilbake. Her har du mitt reiseglass --" og jeg fylte det ved en av vannstrålene -- "Du skal få se Roma igjen!"
Han tok glasset og førte det til leppene.
I det øyeblikket flammet hele himmelen opp i et blendende, langvarig lysskinn, og det tynne glassbeholderet knuste i biter ved kanten av bassenget.
Paolo tørket vannet av dressen sin med lommetørkleet.
"Jeg er nervøs og klønete," sa han. "La oss gå videre. Forhåpentligvis var glasset ikke noe verdt."
Neste morgen hadde været klarnet opp. En lysblå sommerhimmel lo ned over oss mens vi kjørte mot jernbanestasjonen.
Avskjeden var kort. Paolo skaket taus hånd med meg mens jeg ønsket ham lykke til, mye lykke til.
Jeg så lenge etter ham mens han sto rank oppreist ved det brede utsiktvinduet. Det lå en dyp alvorlighet i øynene hans -- og triumf.
Hva mer kan jeg si? -- Han er død; han døde morgenen etter bryllupsnatten -- nesten på bryllupsnatten.
Sånn måtte det være. Var det ikke viljen, viljen til lykke alene, som han så lenge hadde brukt til å overvinne døden? Han måtte dø, dø uten kamp og motstand, da hans vilje til lykke var blitt tilfredsstilt; han hadde ingen grunn lenger til å leve.
Jeg har lurt på om han handlet dårlig, bevisst dårlig mot henne som han hadde knyttet seg til. Men jeg så henne ved begravelsen hans, da hun sto ved hodet av kisten hans; og jeg gjenkjente også i ansiktet hennes det uttrykket jeg hadde funnet på hans: den høytidelige og sterke alvoret ved triumfen.
BokRobot
BokRobot samler bøker og eventyr du kan lese og utforske. Her finner du et stadig voksende utvalg, og du kan også lage dine egne bøker og eventyr.