BokRobot leseutgave
Bøker
GratisLang
Velg versjon
Da bremsemannen svingte opp døren og, med resonnansfull likegyldighet, ropte på esperanto: «Granderantal stashun», følte Galbraithe for å hoppe opp og gripe mannens hånd. Det var fem år siden han hadde hørt det navnet uttalt slik det burde uttales, for det var nettopp fem år siden han hadde sagt opp jobben i en New York-avis for å ta over redaktørstillingen i en liten ukeavis i Kansas. De siste årene hadde vært store år, fulle av gleden ved hardt arbeid, og selv om de hadde gjort ham yngre enn da han dro, hadde de vært fem år borte fra New York. Nå var han tilbake igjen for en kort ferie, ivrig etter å treffe den gamle gjengen.
Da han steg ut av vognen, var han forvirret et øyeblikk. I gruveleiren som nå fungerte som den tidligere terminalen, følte han seg like grønn som en fersking. Det tok ham et sekund å orientere seg, men så snart han fant seg selv kjempe for å holde balansen i den kjære, gamle strømmen av pendlere, visste han at han var hjemme igjen. Den berusende trengselen blant kjente typer fikk ham til å føle at han ikke hadde vært borte på fem dager, selv om måten horden strømmet forbi ham på beviste at han hadde mistet noe av sin gamle ferdighet og list i folkemengder.
Men det plaget ham ikke; han var her på ferie, og de var her i jobbsammenheng og hadde sine rettigheter. Han kjente igjen hver eneste en av dem. Verken de unge eller de gamle var en dag eldre.
De hadde på seg de samme klærne, bar de samme pakkene og kom med de samme bemerkningene. Den solide forretningsmannen, tynget av byrden fra en eiendom på Long Island, var der; den unge mannen fra et meglerkontor i New Rochelle som pusset sin egen gressklipper var der; mannen som gikk om bord ved One Hundred and Twenty-eighth Street var der. Der var mannen med Van Dyke-skjegg, mannen med bart, og den feite, glattbarberte mannen, samt konene, søstrene og stenografene til dem alle. De var akkurat slik Galbraithe hadde forlatt dem – Gud velsigne dem.
# book_id: global-gutenberg-translation-423d7bf9624d4cd188b56f0a946a085f
# book_title: Lang
# chapter_id: 1-lang
# chapter_title: Lang
# book_page: 1 / 9
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Da bremsemannen svingte opp døren og, med resonnansfull likegyldighet, ropte på esperanto: «Granderantal stashun», følte Galbraithe for å hoppe opp og gripe mannens hånd. Det var fem år siden han hadde hørt det navnet uttalt slik det burde uttales, for det var nettopp fem år siden han hadde sagt opp jobben i en New York-avis for å ta over redaktørstillingen i en liten ukeavis i Kansas. De siste årene hadde vært store år, fulle av gleden ved hardt arbeid, og selv om de hadde gjort ham yngre enn da han dro, hadde de vært fem år borte fra New York. Nå var han tilbake igjen for en kort ferie, ivrig etter å treffe den gamle gjengen.
Da han steg ut av vognen, var han forvirret et øyeblikk. I gruveleiren som nå fungerte som den tidligere terminalen, følte han seg like grønn som en fersking. Det tok ham et sekund å orientere seg, men så snart han fant seg selv kjempe for å holde balansen i den kjære, gamle strømmen av pendlere, visste han at han var hjemme igjen. Den berusende trengselen blant kjente typer fikk ham til å føle at han ikke hadde vært borte på fem dager, selv om måten horden strømmet forbi ham på beviste at han hadde mistet noe av sin gamle ferdighet og list i folkemengder.
Men det plaget ham ikke; han var her på ferie, og de var her i jobbsammenheng og hadde sine rettigheter. Han kjente igjen hver eneste en av dem. Verken de unge eller de gamle var en dag eldre.
De hadde på seg de samme klærne, bar de samme pakkene og kom med de samme bemerkningene. Den solide forretningsmannen, tynget av byrden fra en eiendom på Long Island, var der; den unge mannen fra et meglerkontor i New Rochelle som pusset sin egen gressklipper var der; mannen som gikk om bord ved One Hundred and Twenty-eighth Street var der. Der var mannen med Van Dyke-skjegg, mannen med bart, og den feite, glattbarberte mannen, samt konene, søstrene og stenografene til dem alle. De var akkurat slik Galbraithe hadde forlatt dem – Gud velsigne dem.Da han kom ut på Forty-second Street, trakk han pusten dypt og inngående. Den samme vakre New York-himmelen var over ham (den samme som dekket Kansas med sitt tak), og den samme New York-solen skinte ned på ham (akkurat som den i sin nådige gavmildhet skinte ned på Kansas). Denne opplevelsen fikk ham til å innse som aldri før at, selv om årene som hadde gått hadde vært gode mot ham, var New York en del av hans blod. Hans blikk festet seg på de rå, kantete bygningene med samme iver som en fjellmann i eksil hilser vennlige fjelltopper. Det finnes ingen bygninger på jorden som ser så vennlige ut, når man først har lært å kjenne dem, som de rundt Grand Central. Galbraithe la merke til noen nye bygninger, men selv disse så gamle ut. Det samlede inntrykket var akkurat slik han hadde forlatt det. Det var dette han satte pris på etter sitt opphold blant de yngre byene i Vesten. New York var permanent – like urokkelig som Nordstjernen.
Den var uforanderlig.
Galbraithe avslo å ta drosje, bil eller buss denne morgenen. Han ønsket å gå – å kjenne det kjære, gamle, humpete fortauet under føttene sine. Det gjorde godt for sjelen hans å se menn som reparerte gatene på de samme gamle stedene – å se, som alltid, nye bygninger som reiste seg og gamle som ble revet, og fortauene som var sperret av på den samme gamle måten. Han var klønete med å hoppe over hindringene, men han koste seg med øvelsen.
# book_id: global-gutenberg-translation-423d7bf9624d4cd188b56f0a946a085f
# book_title: Lang
# chapter_id: 1-lang
# chapter_title: Lang
# book_page: 2 / 9
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Da han kom ut på Forty-second Street, trakk han pusten dypt og inngående. Den samme vakre New York-himmelen var over ham (den samme som dekket Kansas med sitt tak), og den samme New York-solen skinte ned på ham (akkurat som den i sin nådige gavmildhet skinte ned på Kansas). Denne opplevelsen fikk ham til å innse som aldri før at, selv om årene som hadde gått hadde vært gode mot ham, var New York en del av hans blod. Hans blikk festet seg på de rå, kantete bygningene med samme iver som en fjellmann i eksil hilser vennlige fjelltopper. Det finnes ingen bygninger på jorden som ser så vennlige ut, når man først har lært å kjenne dem, som de rundt Grand Central. Galbraithe la merke til noen nye bygninger, men selv disse så gamle ut. Det samlede inntrykket var akkurat slik han hadde forlatt det. Det var dette han satte pris på etter sitt opphold blant de yngre byene i Vesten. New York var permanent – like urokkelig som Nordstjernen.
Den var uforanderlig.
Galbraithe avslo å ta drosje, bil eller buss denne morgenen. Han ønsket å gå – å kjenne det kjære, gamle, humpete fortauet under føttene sine. Det gjorde godt for sjelen hans å se menn som reparerte gatene på de samme gamle stedene – å se, som alltid, nye bygninger som reiste seg og gamle som ble revet, og fortauene som var sperret av på den samme gamle måten. Han var klønete med å hoppe over hindringene, men han koste seg med øvelsen.Han så igjen, med øynene til en ung journalist, hver eneste spennende detalj i det livlige gatepanoramaet, fra rennesteinen til hustakene, og følte en dyp begeistring over det hele – den magiske og pulserende storheten i det hele. Som maur svermet menneskene overalt, opptatt av å forandre, og likevel endret de ingenting. Det var dette som forbløffet og beroliget ham. Han visste at hvis han lot fem år gå før han vendte tilbake til hjembyen sin i Kansas, ville han ikke kjenne stedet igjen, men her var alt akkurat slik han hadde forlatt det – selv menneskene i gatehjørnene, selv forbipasserende, selv varene i butikkvinduene. Blomster hos blomsterhandleren, klær hos kleshandleren, smykker hos gullsmeden – alt var på sin rette plass, som om ingenting hadde blitt solgt i mellomtiden. Det fikk ham til å føle seg like evig som den vandrende jøden.
Synet av det ferdige offentlige biblioteket fikk ham til å føle seg normal igjen for et øyeblikk, men tross alt så bygningen ut som om den hadde vært ferdig for lenge siden. Et offentlig bibliotek ser alltid slik ut. Det blir født hundre år gammelt.
Det gamle Fifth Avenue Hotel var borte, men han lurte på om det noen gang hadde eksistert. Han savnet det ikke – la knapt merke til noen endring. Den nye bygningen passet inn i sitt miljø like perfekt som om den fra begynnelsen av var ment for akkurat det stedet. Den så slett ikke ut som den oppkomlingen enhver ny bygning i Kansas gjør.
# book_id: global-gutenberg-translation-423d7bf9624d4cd188b56f0a946a085f
# book_title: Lang
# chapter_id: 1-lang
# chapter_title: Lang
# book_page: 3 / 9
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Han så igjen, med øynene til en ung journalist, hver eneste spennende detalj i det livlige gatepanoramaet, fra rennesteinen til hustakene, og følte en dyp begeistring over det hele – den magiske og pulserende storheten i det hele. Som maur svermet menneskene overalt, opptatt av å forandre, og likevel endret de ingenting. Det var dette som forbløffet og beroliget ham. Han visste at hvis han lot fem år gå før han vendte tilbake til hjembyen sin i Kansas, ville han ikke kjenne stedet igjen, men her var alt akkurat slik han hadde forlatt det – selv menneskene i gatehjørnene, selv forbipasserende, selv varene i butikkvinduene. Blomster hos blomsterhandleren, klær hos kleshandleren, smykker hos gullsmeden – alt var på sin rette plass, som om ingenting hadde blitt solgt i mellomtiden. Det fikk ham til å føle seg like evig som den vandrende jøden.
Synet av det ferdige offentlige biblioteket fikk ham til å føle seg normal igjen for et øyeblikk, men tross alt så bygningen ut som om den hadde vært ferdig for lenge siden. Et offentlig bibliotek ser alltid slik ut. Det blir født hundre år gammelt.
Det gamle Fifth Avenue Hotel var borte, men han lurte på om det noen gang hadde eksistert. Han savnet det ikke – la knapt merke til noen endring. Den nye bygningen passet inn i sitt miljø like perfekt som om den fra begynnelsen av var ment for akkurat det stedet. Den så slett ikke ut som den oppkomlingen enhver ny bygning i Kansas gjør.Han skyndte seg videre til Park Row og fant seg omringet av de samme avisguttene han hadde forlatt. Ingen av dem hadde blitt en dag eldre. Den ranglede, den halte og den lille var der. Kanskje var det fordi de alltid hadde vært så gamle som det er mulig for en gutt å være, at de nå ikke var eldre. De ropte ut de samme nyhetene til den samme likegyldige horden som skyndte seg forbi dem. Deres høylytte roping fikk Galbraithe til å føle seg mer enn noen gang som en ung journalist. Det var bare i går at hodet hans hadde kriblet av den første, ville spenningen ved det hele. Over gaten stod døren åpen, den samme døren han hadde gått gjennom så mange ganger. Over den så han det forvitrede skiltet som alltid hadde vært forvitret. Den lille murbygningen tok imot ham like gjestfritt som et åpent ildsted hjemme.
Han kjente hver tomme av den, fra utvendig vinduskarm til redaksjonsrommet, og hver eneste tomme var forbundet med en eller annen stor suksess eller fiasko i hans minne. Om han kom tilbake som en omstreifende ånd om tusen år, ville han forvente å finne den akkurat slik den var. For tusen år siden var dette stedet forutbestemt til dette formålet. Herregud, den rotfestede stabiliteten i denne gamle byen! Han hadde glemt at han ikke lenger hadde bolig i byen og måtte skaffe seg et rom. Han bar fortsatt kofferten med dressene sine, men han kunne ikke motstå fristelsen til først å stikke innom den gamle gjengen og hilse på dem med et håndtrykk. Han hadde ikke holdt kontakten med dem, bortsett fra at han fortsatt trofast leste hver eneste linje i den gamle avisen, men han hadde gjenkjent arbeidet til denne og den mannen, og visste ut fra det han allerede hadde sett at ingenting, verken inne eller ute, kunne endres.
Klokken var rundt ni, så han ville finne Hartson, redaktøren, som gikk gjennom morgenavisen med sine skarpe øyne på vakt for å oppdage det som hadde blitt oversett i løpet av natten. Mens han skyndte seg opp den trange trappen, var hjertet hans like høyt oppe i halsen som den første dagen han ble tatt opp i staben. Flere nye kontorassistenter så mistenksomt på ham, men han gikk med en slik selvsagt holdning at de lot ham passere uten å stille spørsmål.
# book_id: global-gutenberg-translation-423d7bf9624d4cd188b56f0a946a085f
# book_title: Lang
# chapter_id: 1-lang
# chapter_title: Lang
# book_page: 4 / 9
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Han skyndte seg videre til Park Row og fant seg omringet av de samme avisguttene han hadde forlatt. Ingen av dem hadde blitt en dag eldre. Den ranglede, den halte og den lille var der. Kanskje var det fordi de alltid hadde vært så gamle som det er mulig for en gutt å være, at de nå ikke var eldre. De ropte ut de samme nyhetene til den samme likegyldige horden som skyndte seg forbi dem. Deres høylytte roping fikk Galbraithe til å føle seg mer enn noen gang som en ung journalist. Det var bare i går at hodet hans hadde kriblet av den første, ville spenningen ved det hele. Over gaten stod døren åpen, den samme døren han hadde gått gjennom så mange ganger. Over den så han det forvitrede skiltet som alltid hadde vært forvitret. Den lille murbygningen tok imot ham like gjestfritt som et åpent ildsted hjemme.
Han kjente hver tomme av den, fra utvendig vinduskarm til redaksjonsrommet, og hver eneste tomme var forbundet med en eller annen stor suksess eller fiasko i hans minne. Om han kom tilbake som en omstreifende ånd om tusen år, ville han forvente å finne den akkurat slik den var. For tusen år siden var dette stedet forutbestemt til dette formålet. Herregud, den rotfestede stabiliteten i denne gamle byen! Han hadde glemt at han ikke lenger hadde bolig i byen og måtte skaffe seg et rom. Han bar fortsatt kofferten med dressene sine, men han kunne ikke motstå fristelsen til først å stikke innom den gamle gjengen og hilse på dem med et håndtrykk. Han hadde ikke holdt kontakten med dem, bortsett fra at han fortsatt trofast leste hver eneste linje i den gamle avisen, men han hadde gjenkjent arbeidet til denne og den mannen, og visste ut fra det han allerede hadde sett at ingenting, verken inne eller ute, kunne endres.
Klokken var rundt ni, så han ville finne Hartson, redaktøren, som gikk gjennom morgenavisen med sine skarpe øyne på vakt for å oppdage det som hadde blitt oversett i løpet av natten. Mens han skyndte seg opp den trange trappen, var hjertet hans like høyt oppe i halsen som den første dagen han ble tatt opp i staben. Flere nye kontorassistenter så mistenksomt på ham, men han gikk med en slik selvsagt holdning at de lot ham passere uten å stille spørsmål.Ved inngangen til det hellige området rundt byredaktørens kontor stoppet han opp med all sin gamle nøling. Etter å ha arbeidet fem år under Hartson og deretter fem år som redaktør for egen regning, oppdaget han at han fortsatt hadde den samme sunne respekten for mannen. Hartson hadde ryggen vendt da Galbraithe kom inn, og han ventet ved rekkverket til mannen så opp.
Så, med et rykk, innså Galbraithe at dette slett ikke var Hartson.
"Jeg—jeg ber om unnskyldning," stammet han.
"Vel?" spurte den fremmede.
"Jeg hadde ventet å finne herr Hartson," forklarte Galbraithe.
"Hartson?"
"Jeg var tidligere ansatt her, og—"
"Du er visst på feil kontor," avbrøt den fremmede ham brått.
Et øyeblikk trodde Galbraithe at dette var mulig, men hver eneste møbelbit med sine riper og merker stod på sin plass, og det støvete rotet av papirer i hjørnet hadde ikke blitt rørt. Den nye byredaktøren så mistenksomt på Galbraithes dresskoffert og lente seg frem som om han skulle trykke på en knapp. Med rødmende kinn trakk Galbraithe seg tilbake og skyndte seg nedover korridoren mot reportasjerommene. Han måtte finne Billy Bertram og få sistnevnte til å ordne opp med den nye byredaktøren. Han gikk straks mot Billy Bertrams pult, med hånden strukket frem.
Like bortenfor lå pulten han selv hadde sittet ved i fem år.
Bertram så opp—og da forsto Galbraithe at det slett ikke var Bertram.
"Hva kan jeg gjøre for deg, gamle mann?" spurte den fremmede. Han var en mann på omtrent samme alder som Bertram og hadde mye til felles med ham.
"Jeg lette etter Billy Bertram," stammet Galbraithe. "Han må visst ha flyttet pulten sin."
Han så håpefullt på de andre pultene i rommet, men gjenkjente ingen av ansiktene.
"Bertram?" spurte mannen som satt ved Bertrams pult. Han vendte seg til mannen ved siden av seg. "Hør her, Green, er det noen her som heter Bertram?"
Green tente en ny sigarett og ristet på hodet. "Har aldri hørt om ham," svarte han likegyldig.
"Han pleide å sitte her," forklarte Galbraithe.
"Jeg har sittet i denne stolen i femten måneder, og før meg hadde en fyr ved navn Watson den æren. Lenger tilbake enn det kan jeg ikke gå."
# book_id: global-gutenberg-translation-423d7bf9624d4cd188b56f0a946a085f
# book_title: Lang
# chapter_id: 1-lang
# chapter_title: Lang
# book_page: 5 / 9
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Ved inngangen til det hellige området rundt byredaktørens kontor stoppet han opp med all sin gamle nøling. Etter å ha arbeidet fem år under Hartson og deretter fem år som redaktør for egen regning, oppdaget han at han fortsatt hadde den samme sunne respekten for mannen. Hartson hadde ryggen vendt da Galbraithe kom inn, og han ventet ved rekkverket til mannen så opp.
Så, med et rykk, innså Galbraithe at dette slett ikke var Hartson.
"Jeg—jeg ber om unnskyldning," stammet han.
"Vel?" spurte den fremmede.
"Jeg hadde ventet å finne herr Hartson," forklarte Galbraithe.
"Hartson?"
"Jeg var tidligere ansatt her, og—"
"Du er visst på feil kontor," avbrøt den fremmede ham brått.
Et øyeblikk trodde Galbraithe at dette var mulig, men hver eneste møbelbit med sine riper og merker stod på sin plass, og det støvete rotet av papirer i hjørnet hadde ikke blitt rørt. Den nye byredaktøren så mistenksomt på Galbraithes dresskoffert og lente seg frem som om han skulle trykke på en knapp. Med rødmende kinn trakk Galbraithe seg tilbake og skyndte seg nedover korridoren mot reportasjerommene. Han måtte finne Billy Bertram og få sistnevnte til å ordne opp med den nye byredaktøren. Han gikk straks mot Billy Bertrams pult, med hånden strukket frem.
Like bortenfor lå pulten han selv hadde sittet ved i fem år.
Bertram så opp—og da forsto Galbraithe at det slett ikke var Bertram.
"Hva kan jeg gjøre for deg, gamle mann?" spurte den fremmede. Han var en mann på omtrent samme alder som Bertram og hadde mye til felles med ham.
"Jeg lette etter Billy Bertram," stammet Galbraithe. "Han må visst ha flyttet pulten sin."
Han så håpefullt på de andre pultene i rommet, men gjenkjente ingen av ansiktene.
"Bertram?" spurte mannen som satt ved Bertrams pult. Han vendte seg til mannen ved siden av seg. "Hør her, Green, er det noen her som heter Bertram?"
Green tente en ny sigarett og ristet på hodet. "Har aldri hørt om ham," svarte han likegyldig.
"Han pleide å sitte her," forklarte Galbraithe.
"Jeg har sittet i denne stolen i femten måneder, og før meg hadde en fyr ved navn Watson den æren. Lenger tilbake enn det kan jeg ikke gå."Galbraithe satte kofferten fra seg og tørket av pannen. Alle i rommet så mistenksomt på kofferten.
"Har du noen gang hørt om Sanderson?" spurte Galbraithe Green.
"Nei."
"Har du noen gang hørt om Wadlin eller Jerry Donahue eller Cartwright?"
Green sparket en stol mot ham. "Sett deg ned, gamle mann," foreslo han. "Du vil føle deg bedre om et minutt."
"Har du noen gang hørt om Hartson? Har du noen gang hørt om gamle Jim Hartson?"
"Det går bra," oppmuntret Green ham. "Hvis du har en historie i den vesken som du tror vil interessere oss, ta den frem. Det er mot kontorets regler, men—"
Galbraithe prøvde å huske om han, på vei inn til byen, ved et uhell hadde stoppet noe sted for å ta seg en cocktail. Han hadde ingen erindring om å ha gjort det. Kanskje var han offer for et mentalt svikt—ett av de merkelige hukommelsestapene som psykiatere snakket så mye om i det siste. Han gjorde et nytt forsøk på å orientere seg. I sin tid hadde han vært en av avisens fremste journalister.
"Har du noen gang hørt om—om Galbraithe?" spurte han engstelig.
På dette tidspunktet hadde flere menn samlet seg rundt de to skrivebordene som interesserte tilskuere. Galbraithe skannet ansiktene deres, men han kjente ikke igjen noen av dem.
"Du har vel ikke noe visittkort på deg?" spurte Green.
"Jo da," svarte Galbraithe og famlet etter etuiet sitt. Gruppen så nysgjerrig på ham, og Harding, den yngste mannen, som luktet en historie, kom nærmere. Med så mange øyne rettet mot seg ble Galbraithe så forvirret at han ikke klarte å finne kortetuiet sitt.
"Jeg er sikker på at jeg hadde det med meg," unnskyldte han seg. "Husker du hvor du var i går kveld?" spurte Green. "Jeg kom hit i morges," svarte Galbraithe. "Jeg—her er det."
Han trakk frem et kort og ga det til Green. Gruppen kom nærmere og leste det.
"Harvey L. Galbraithe, Moran County Courier."
Green rakte ham høytidelig hånden. "Hyggelig å møte deg, herr Galbraithe. Er du her i forretninger eller på ferie?"
"Jeg pleide å jobbe her," forklarte Galbraithe. "Jeg kom hit på ferie for å treffe gutta."
"Du pleide å jobbe her?" utbrøt Green, som om han tvilte på det. "Jeg sluttet i 1907," svarte Galbraithe.
# book_id: global-gutenberg-translation-423d7bf9624d4cd188b56f0a946a085f
# book_title: Lang
# chapter_id: 1-lang
# chapter_title: Lang
# book_page: 6 / 9
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Galbraithe satte kofferten fra seg og tørket av pannen. Alle i rommet så mistenksomt på kofferten.
"Har du noen gang hørt om Sanderson?" spurte Galbraithe Green.
"Nei."
"Har du noen gang hørt om Wadlin eller Jerry Donahue eller Cartwright?"
Green sparket en stol mot ham. "Sett deg ned, gamle mann," foreslo han. "Du vil føle deg bedre om et minutt."
"Har du noen gang hørt om Hartson? Har du noen gang hørt om gamle Jim Hartson?"
"Det går bra," oppmuntret Green ham. "Hvis du har en historie i den vesken som du tror vil interessere oss, ta den frem. Det er mot kontorets regler, men—"
Galbraithe prøvde å huske om han, på vei inn til byen, ved et uhell hadde stoppet noe sted for å ta seg en cocktail. Han hadde ingen erindring om å ha gjort det. Kanskje var han offer for et mentalt svikt—ett av de merkelige hukommelsestapene som psykiatere snakket så mye om i det siste. Han gjorde et nytt forsøk på å orientere seg. I sin tid hadde han vært en av avisens fremste journalister.
"Har du noen gang hørt om—om Galbraithe?" spurte han engstelig.
På dette tidspunktet hadde flere menn samlet seg rundt de to skrivebordene som interesserte tilskuere. Galbraithe skannet ansiktene deres, men han kjente ikke igjen noen av dem.
"Du har vel ikke noe visittkort på deg?" spurte Green.
"Jo da," svarte Galbraithe og famlet etter etuiet sitt. Gruppen så nysgjerrig på ham, og Harding, den yngste mannen, som luktet en historie, kom nærmere. Med så mange øyne rettet mot seg ble Galbraithe så forvirret at han ikke klarte å finne kortetuiet sitt.
"Jeg er sikker på at jeg hadde det med meg," unnskyldte han seg. "Husker du hvor du var i går kveld?" spurte Green. "Jeg kom hit i morges," svarte Galbraithe. "Jeg—her er det."
Han trakk frem et kort og ga det til Green. Gruppen kom nærmere og leste det.
"Harvey L. Galbraithe, Moran County Courier."
Green rakte ham høytidelig hånden. "Hyggelig å møte deg, herr Galbraithe. Er du her i forretninger eller på ferie?"
"Jeg pleide å jobbe her," forklarte Galbraithe. "Jeg kom hit på ferie for å treffe gutta."
"Du pleide å jobbe her?" utbrøt Green, som om han tvilte på det. "Jeg sluttet i 1907," svarte Galbraithe."1907," utbrøt Green og plystret lavt. "Du er litt av en veteran. La oss se—det er over 1500 dager siden. Når begynte du?"
"Like før den spanske krigen," svarte Galbraithe ivrig. "Hartson sendte meg til Cuba."
Harding kom nærmere, med øyne som lyste av ny interesse. "Jøss," utbrøt han, "det må ha vært noen fantastiske dager. Hvorfor i all verden klarer ikke Taft å skape litt trøbbel på den måten? Jeg traff en gammel gubbe på Press Club en gang som hadde vært sammen med Dewey i Manila."
Han snakket som om Galbraithe snakket om Krimkrigen. Han presset Galbraithe for detaljer, og Galbraithe, mens han lyttet til lyden av sin egen stemme, lot seg rive med. Da han var ferdig, følte han seg utmattet og som om håret hans hadde blitt grått.
"Det var de lykkelige dagene," utbrøt Harding. "Spillet var verdt å spille da – ikke sant, gamle mann?"
"Ja," mumlet Galbraithe. "Men vet ingen av dere hva som har skjedd med Hartson?"
"Haydon ville nok husket ham –"
"Haydon?" avbrøt Galbraithe. "Er han her?" Han så lengselsfullt rundt i rommet, mot hjørnet der redaktøren for utenriksavdelingen pleide å sitte.
"Han døde i fjor vår," sa Green. "Jeg tipper han var det siste bladet på treet."
"Han begynte fem år før meg," sa Galbraithe. "Han og jeg jobbet sammen med drapssakene i Barrel."
"Hva gikk den historien ut på?" spurte Harding.
Galbraithe så på Harding for å forsikre seg om at dette ikke var noen dum spøk. På den tiden hadde man ikke snakket om noe annet i New York på en måned, og han og Haydon hadde skaffet seg et visst rykte for det arbeidet de hadde gjort med saken. Harding var både seriøs og interessert – det kunne det ikke være noen tvil om. Det var åtte år siden, og det stod like friskt i Galbraithes minne som om det hadde vært i går. Men det han nå begynte å innse, var at dette skyldtes at han hadde vært borte fra New York. For dem som bodde her og fortsatt kjempet mot det gamle systemet, var det blitt begravd, til og med som tradisjon, i mengden av senere historier. Disse yngre mennene som hadde erstattet ham og hans kolleger, hadde allerede sine egne store historier. De kom hver dag mellom daggry og mørket, og så igjen mellom mørket og daggryet.
# book_id: global-gutenberg-translation-423d7bf9624d4cd188b56f0a946a085f
# book_title: Lang
# chapter_id: 1-lang
# chapter_title: Lang
# book_page: 7 / 9
# chapter_page: 7
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
"1907," utbrøt Green og plystret lavt. "Du er litt av en veteran. La oss se—det er over 1500 dager siden. Når begynte du?"
"Like før den spanske krigen," svarte Galbraithe ivrig. "Hartson sendte meg til Cuba."
Harding kom nærmere, med øyne som lyste av ny interesse. "Jøss," utbrøt han, "det må ha vært noen fantastiske dager. Hvorfor i all verden klarer ikke Taft å skape litt trøbbel på den måten? Jeg traff en gammel gubbe på Press Club en gang som hadde vært sammen med Dewey i Manila."
Han snakket som om Galbraithe snakket om Krimkrigen. Han presset Galbraithe for detaljer, og Galbraithe, mens han lyttet til lyden av sin egen stemme, lot seg rive med. Da han var ferdig, følte han seg utmattet og som om håret hans hadde blitt grått.
"Det var de lykkelige dagene," utbrøt Harding. "Spillet var verdt å spille da – ikke sant, gamle mann?"
"Ja," mumlet Galbraithe. "Men vet ingen av dere hva som har skjedd med Hartson?"
"Haydon ville nok husket ham –"
"Haydon?" avbrøt Galbraithe. "Er han her?" Han så lengselsfullt rundt i rommet, mot hjørnet der redaktøren for utenriksavdelingen pleide å sitte.
"Han døde i fjor vår," sa Green. "Jeg tipper han var det siste bladet på treet."
"Han begynte fem år før meg," sa Galbraithe. "Han og jeg jobbet sammen med drapssakene i Barrel."
"Hva gikk den historien ut på?" spurte Harding.
Galbraithe så på Harding for å forsikre seg om at dette ikke var noen dum spøk. På den tiden hadde man ikke snakket om noe annet i New York på en måned, og han og Haydon hadde skaffet seg et visst rykte for det arbeidet de hadde gjort med saken. Harding var både seriøs og interessert – det kunne det ikke være noen tvil om. Det var åtte år siden, og det stod like friskt i Galbraithes minne som om det hadde vært i går. Men det han nå begynte å innse, var at dette skyldtes at han hadde vært borte fra New York. For dem som bodde her og fortsatt kjempet mot det gamle systemet, var det blitt begravd, til og med som tradisjon, i mengden av senere historier. Disse yngre mennene som hadde erstattet ham og hans kolleger, hadde allerede sine egne store historier. De kom hver dag mellom daggry og mørket, og så igjen mellom mørket og daggryet.Dag etter dag kom de uopphørlig – ved slutten av en uke var det dusinvis av dem, ved slutten av måneden hundrevis, ved slutten av året tusenvis. For femten hundre dager siden hadde han observert de mangfoldige komplikasjonene knyttet til disse millioner av mennesker, og siden den gang hadde tusenvis av bøker blitt skrevet om like mange tragedier som utspant seg i de samme, gamle omgivelsene. Tiden her ble målt i timer, ikke i år. Bare scenen forble uendret.
Galbraithe reiste seg, så svimmel at han vaklet som om han hadde lammelser. Harding tok ham ved armen. «Ta det med ro, gamle mann,» advarte han. «Du bør komme deg ut og ta deg en drink.»
Galbraithe ristet på hodet. Han følte en plutselig avsky for den rollen de tvang ham inn i. «Jeg drar hjem,» kunngjorde han.
«Kom igjen,» oppmuntret Harding ham. «Vi skal skåle for gamle dager, ikke sant?»
«Selvfølgelig,» istemte Green. De andre reiste seg også og lette etter hattene sine.
«Det vil jeg ikke,» svarte Galbraithe stivnakket. «Jeg drar hjem, sier jeg deg. Og om ti år er jeg tjuefem år yngre enn noen av dere.»
Han talte med en viss heftighet. Harding lo, men Green ble alvorlig. Han la hånden på Galbraithes arm. «Du har rett,» sa han. «Kom deg ut, og Gud velsigne deg, gamle mann.»
«Om bare Haydon hadde vært her –» stakket Galbraithe.
«Jeg tipper han er yngre enn noen av oss,» svarte Green nøkternt. «Han måler tiden i evigheter.»
Galbraithe tok opp vesken sin. "S'long," sa han.
Han beveget seg mot døren, og hele gruppen stod helt stille og så ham gå ut uten et ord. Han skyndte seg langs den smale korridoren og forbi redaktørens kontor. Han gikk ned de gamle trappene, med bøyd rygg og svake ben. Femten hundre dager lå på skuldrene hans.
# book_id: global-gutenberg-translation-423d7bf9624d4cd188b56f0a946a085f
# book_title: Lang
# chapter_id: 1-lang
# chapter_title: Lang
# book_page: 8 / 9
# chapter_page: 8
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Dag etter dag kom de uopphørlig – ved slutten av en uke var det dusinvis av dem, ved slutten av måneden hundrevis, ved slutten av året tusenvis. For femten hundre dager siden hadde han observert de mangfoldige komplikasjonene knyttet til disse millioner av mennesker, og siden den gang hadde tusenvis av bøker blitt skrevet om like mange tragedier som utspant seg i de samme, gamle omgivelsene. Tiden her ble målt i timer, ikke i år. Bare scenen forble uendret.
Galbraithe reiste seg, så svimmel at han vaklet som om han hadde lammelser. Harding tok ham ved armen. «Ta det med ro, gamle mann,» advarte han. «Du bør komme deg ut og ta deg en drink.»
Galbraithe ristet på hodet. Han følte en plutselig avsky for den rollen de tvang ham inn i. «Jeg drar hjem,» kunngjorde han.
«Kom igjen,» oppmuntret Harding ham. «Vi skal skåle for gamle dager, ikke sant?»
«Selvfølgelig,» istemte Green. De andre reiste seg også og lette etter hattene sine.
«Det vil jeg ikke,» svarte Galbraithe stivnakket. «Jeg drar hjem, sier jeg deg. Og om ti år er jeg tjuefem år yngre enn noen av dere.»
Han talte med en viss heftighet. Harding lo, men Green ble alvorlig. Han la hånden på Galbraithes arm. «Du har rett,» sa han. «Kom deg ut, og Gud velsigne deg, gamle mann.»
«Om bare Haydon hadde vært her –» stakket Galbraithe.
«Jeg tipper han er yngre enn noen av oss,» svarte Green nøkternt. «Han måler tiden i evigheter.»
Galbraithe tok opp vesken sin. "S'long," sa han.
Han beveget seg mot døren, og hele gruppen stod helt stille og så ham gå ut uten et ord. Han skyndte seg langs den smale korridoren og forbi redaktørens kontor. Han gikk ned de gamle trappene, med bøyd rygg og svake ben. Femten hundre dager lå på skuldrene hans.Han gikk ut på gaten, og sto der et øyeblikk mens ørene hans ringte. Rundt ham myldret de samme avisguttene som han hadde forlatt fem år tidligere, og de så ikke ut til å ha blitt en dag eldre. Han knep øynene sammen og studerte dem nøye. Der var Red Mick, men da han så nærmere, innså han at det slett ikke var Red Mick. Det var sannsynligvis Red Mick sin yngre bror. Den høye, den spinkle og den lille lamme var der også, men navnene deres var forskjellige. Dramaet var det samme, rammen var den samme, men femten hundre dager hadde ført med seg et nytt sett skuespillere til de samme gamle rollene. Det var som å se Shakespeare med en ny skuespillerbesetning, men stykket var flere århundrer eldre enn noen av Shakespeares.
Galbraithe vinket til en taxi. "Granderantal stash-un," beordret han.
Mens han kikket ut av vinduet, betraktet han den endeløse prosesjonen på gaten og fortauene. Han stirret på de rå, kantete bygningene – permanente og uforanderlige. Over ham skinte en Kansas-sol – den samme som i sin gavmilde overflod skinte ned over New York.
# book_id: global-gutenberg-translation-423d7bf9624d4cd188b56f0a946a085f
# book_title: Lang
# chapter_id: 1-lang
# chapter_title: Lang
# book_page: 9 / 9
# chapter_page: 9
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Han gikk ut på gaten, og sto der et øyeblikk mens ørene hans ringte. Rundt ham myldret de samme avisguttene som han hadde forlatt fem år tidligere, og de så ikke ut til å ha blitt en dag eldre. Han knep øynene sammen og studerte dem nøye. Der var Red Mick, men da han så nærmere, innså han at det slett ikke var Red Mick. Det var sannsynligvis Red Mick sin yngre bror. Den høye, den spinkle og den lille lamme var der også, men navnene deres var forskjellige. Dramaet var det samme, rammen var den samme, men femten hundre dager hadde ført med seg et nytt sett skuespillere til de samme gamle rollene. Det var som å se Shakespeare med en ny skuespillerbesetning, men stykket var flere århundrer eldre enn noen av Shakespeares.
Galbraithe vinket til en taxi. "Granderantal stash-un," beordret han.
Mens han kikket ut av vinduet, betraktet han den endeløse prosesjonen på gaten og fortauene. Han stirret på de rå, kantete bygningene – permanente og uforanderlige. Over ham skinte en Kansas-sol – den samme som i sin gavmilde overflod skinte ned over New York.
BokRobot
BokRobot samler bøker og eventyr du kan lese og utforske. Her finner du et stadig voksende utvalg, og du kan også lage dine egne bøker og eventyr.
