Sivspurven og bjørnen

# book_id: global-age-version-699a15643c894a0bb300de5bdf1d89ef
# book_title: Sivspurven og bjørnen
# chapter_id: 1-sivspurven-og-bjornen-side-1
# chapter_title: Side 1
# book_page: 1 / 8
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

En sommerdag gikk bjørnen og ulven gjennom skogen. Bjørnen hørte en fugl synge så vakkert at han sa: «Bror ulv, hvilken fugl er det som synger så vakkert?» «Det er fuglenes konge,» sa ulven, «og vi må bøye oss for ham.» Men fuglen var egentlig en sivspurv.

«Hvis det er slik,» sa bjørnen, «vil jeg gjerne se hans kongelige palass. Kom, ta meg med dit.» «Det er ikke så enkelt som du tror,» sa ulven. «Vi må vente til dronningen kommer.» Snart kom dronningen med mat i nebbet, og så kom kongen også.

# book_id: global-age-version-699a15643c894a0bb300de5bdf1d89ef
# book_title: Sivspurven og bjørnen
# chapter_id: 2-sivspurven-og-bjornen-side-2
# chapter_title: Side 2
# book_page: 2 / 8
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

De begynte å mate ungene sine. Bjørnen ville dra bort med en gang, men ulven holdt ham tilbake. «Nei, vi må vente til kongen og dronningen drar igjen,» sa han. Så holdt de øye med hullet der reiret lå, og så travet de bort.

Men bjørnen kunne ikke hvile før han hadde sett det kongelige palasset. Litt senere dro han tilbake. Kongen og dronningen hadde nettopp fløyet bort, så bjørnen kikket inn og så fem eller seks små fugler ligge i reiret. «Er dette det kongelige palasset?» ropte bjørnen.

# book_id: global-age-version-699a15643c894a0bb300de5bdf1d89ef
# book_title: Sivspurven og bjørnen
# chapter_id: 3-sivspurven-og-bjornen-side-3
# chapter_title: Side 3
# book_page: 3 / 8
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

«For et elendig palass! Og dere er ikke kongelige barn – dere er skammelige barn!» Da de små sivspurvene hørte dette, ble de fryktelig sinte og skrek: «Nei, det er vi ikke! Foreldrene våre er ærlige folk! Bjørn, du skal få betale for dette!»

Bjørnen og ulven ble urolige og skyndte seg tilbake til hiet sitt. Men de unge sivspurvene fortsatte å gråte og skrike. Da foreldrene deres kom tilbake med mat, sa ungene: «Vi vil ikke røre en eneste fluebein, selv om vi sulter, før dere finner ut om vi er respektable barn eller ikke. Bjørnen kom hit og fornærmet oss!» Da sa den gamle kongen: «Ro dere ned. Han skal straffes.» Han fløy sammen med dronningen til bjørnens hule og ropte:

# book_id: global-age-version-699a15643c894a0bb300de5bdf1d89ef
# book_title: Sivspurven og bjørnen
# chapter_id: 4-sivspurven-og-bjornen-side-4
# chapter_title: Side 4
# book_page: 4 / 8
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Vi vil straffe dere med en blodig krig! " Så ble krig erklært. Alle firbeinte dyr ble kalt inn til kamp: okser, esler, kuer, hjort og alle andre dyr på jorden. Og sivspurven kalte inn alle skapninger som flyr: ikke bare store og små fugler, men også mygg, veps, bier og fluer.

Da tiden kom for krigen å begynne, sendte sivspurven ut spioner for å finne ut hvem som var fiendens kommandant. Myggen, som var den mest listige, fløy inn i skogen der fienden hadde samlet seg og gjemte seg under et blad nær treet der passordet skulle gis.

# book_id: global-age-version-699a15643c894a0bb300de5bdf1d89ef
# book_title: Sivspurven og bjørnen
# chapter_id: 5-sivspurven-og-bjornen-side-5
# chapter_title: Side 5
# book_page: 5 / 8
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Der sto bjørnen. Han kalte reven til seg og sa: "Rev, du er den smarteste av alle dyr. Du skal være vår general og lede oss." "Bra," sa reven, "men hvilket signal skal vi avtale?" Ingen visste.

Så sa reven: "Jeg har en lang, buskete hale som ser ut som en dusk av røde fjær. Når jeg løfter halen høyt, går alt bra og dere må angripe. Men hvis jeg lar den henge ned, løp vekk så fort dere kan." Da myggen hørte dette, fløy hun tilbake og fortalte alt til sivspurven.

# book_id: global-age-version-699a15643c894a0bb300de5bdf1d89ef
# book_title: Sivspurven og bjørnen
# chapter_id: 6-sivspurven-og-bjornen-side-6
# chapter_title: Side 6
# book_page: 6 / 8
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Ved daggry begynte slaget. Alle de firbeinte dyrene kom løpende med så mye støy at jorden skalv. Sivspurven kom flyvende med hæren sin, summende, surrende og myldrende, slik at alle ble redde. Begge sider rykket frem.

Så sendte sivspurven vepsen med ordre om å sette seg under revens hale og stikke med all sin kraft. Da reven kjente det første stikket, rykket han til og løftet det ene beinet, men holdt halen høyt. Ved det andre stikket måtte han senke den et øyeblikk.

# book_id: global-age-version-699a15643c894a0bb300de5bdf1d89ef
# book_title: Sivspurven og bjørnen
# chapter_id: 7-sivspurven-og-bjornen-side-7
# chapter_title: Side 7
# book_page: 7 / 8
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Ved det tredje stikket klarte han ikke mer; han skrek og stakk halen mellom beina. Da dyrene så det, trodde de at alt var tapt og flyktet til hulene sine. Fuglene hadde vunnet slaget.

Så fløy kongen og dronningen hjem til barna sine og ropte: "Barn, gled dere! Spis og drikk så mye dere vil. Vi har vunet slaget!" Men de unge sivspurvene sa: "Vi vil ikke spise ennå."

# book_id: global-age-version-699a15643c894a0bb300de5bdf1d89ef
# book_title: Sivspurven og bjørnen
# chapter_id: 8-sivspurven-og-bjornen-side-8
# chapter_title: Side 8
# book_page: 8 / 8
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Bjørnen må komme til redet vårt og be om tilgivelse og si at vi er ærverdige barn. " Så fløy sivspurven til bjørnens hule og ropte: "Growler, du må komme til redet og be mine barn om tilgivelse, ellers vil hvert eneste ribbein i kroppen din bli brukket!" Bjørnen krøp dit i stor frykt og ba om deres tilgivelse.

Til slutt var de unge sivspurvene fornøyde. De satte seg alle sammen, spiste og drakk og festet til langt ut på natten.