BokRobot leseutgave
Bøker
GratisUlven og skredderen
A. N. (Aleksandr Nikolaevich) Afanas'ev
Velg versjon
For lenge siden, da Kristus og de tolv apostlene fortsatt vandret på jorden, reiste de langs en lang, svingete vei. Mens de var på vei, kom en sulten ulv bort til dem og sa: «Herre, jeg er sulten.»
«Gå,» svarte Kristus, «og spis en hoppe.»
Så gikk ulven av sted for å lete etter en hoppe. Snart fikk han øye på en som beitet på en eng, og sa: «Hoppe, Herren har befalt meg å spise deg.»
Hoppen så på ham rolig og sa: «Vel, det er ikke riktig å spise meg, men jeg har et pass på meg, naglet godt fast. Vil du se det?»
«Vis meg det,» sa ulven.
«Kom bort til bakbeina mine,» sa hun.
Ulven gikk bort, og med et kraftig spark slo hun ham så hardt at fortennene hans fløy ut og han ble kastet tre meter unna. Hoppen galopperte av sted og etterlot ulven svimmel.
Han haltet tilbake til Kristus og klaget: «Herre, hoppen drepte meg nesten!»
«Vel, gå da og spis en vær,» sa Kristus.
Ulven skyndte seg opp på en høyde der en vær sto. «Vær,» sa han, «jeg skal spise deg etter Herrens befaling.»
«Kom og spis meg da,» svarte væren. «Jeg skal stå på høyden og hoppe rett inn i munnen din.»
Ulven klatret opp på høyden, åpnet munnen vidt og ventet. Væren styrtet nedover og støtte ham hardt med hornene sine, så ulven veltet bakover. Væren løp av sted, og da ulven reiste seg, var det ingen spor etter ham.
Rasende gikk ulven tilbake til Kristus og sa: «Herre, til og med væren lurte meg! Han slo meg nesten i stykker!»
«Greit,» sa Kristus, «gå og spis en skredder.»
Så løp ulven langs veien til han møtte en skredder. «Skredder,» sa han, «jeg skal spise deg etter Herrens befaling.»
«Vel,» sa skredderen, «men la meg først si farvel til slektningene mine.»
«Nei,» sa ulven, «det kan du ikke.»
«Da kan jeg ikke noe for det,» sa skredderen. «Kom og spis meg. Men la meg i det minste ta mål av deg, så jeg vet om jeg får plass uten problemer.»
«Greit, mål i vei,» sa ulven.
Skredderen gikk bak ulven, grep halen dens, viklet den rundt hånden sin og begynte å piske ulven med den. Ulven hylte og kjempet, brølte og skrek, helt til den klarte å rive halen av seg og flykte, løpende så fort den kunne.
Snart møtte den syv andre ulver. De spurte: «Hvorfor er du haleløs, grå ulv?»
«Å, en skredder rev den av meg,» svarte den.
# book_id: global-gutenberg-translation-4c3b2ed0fb114c1b8dec39be483e3ffb
# book_title: Ulven og skredderen
# chapter_id: 1-ulven-og-skredderen
# chapter_title: Ulven og skredderen
# book_page: 1 / 2
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
For lenge siden, da Kristus og de tolv apostlene fortsatt vandret på jorden, reiste de langs en lang, svingete vei. Mens de var på vei, kom en sulten ulv bort til dem og sa: «Herre, jeg er sulten.»
«Gå,» svarte Kristus, «og spis en hoppe.»
Så gikk ulven av sted for å lete etter en hoppe. Snart fikk han øye på en som beitet på en eng, og sa: «Hoppe, Herren har befalt meg å spise deg.»
Hoppen så på ham rolig og sa: «Vel, det er ikke riktig å spise meg, men jeg har et pass på meg, naglet godt fast. Vil du se det?»
«Vis meg det,» sa ulven.
«Kom bort til bakbeina mine,» sa hun.
Ulven gikk bort, og med et kraftig spark slo hun ham så hardt at fortennene hans fløy ut og han ble kastet tre meter unna. Hoppen galopperte av sted og etterlot ulven svimmel.
Han haltet tilbake til Kristus og klaget: «Herre, hoppen drepte meg nesten!»
«Vel, gå da og spis en vær,» sa Kristus.
Ulven skyndte seg opp på en høyde der en vær sto. «Vær,» sa han, «jeg skal spise deg etter Herrens befaling.»
«Kom og spis meg da,» svarte væren. «Jeg skal stå på høyden og hoppe rett inn i munnen din.»
Ulven klatret opp på høyden, åpnet munnen vidt og ventet. Væren styrtet nedover og støtte ham hardt med hornene sine, så ulven veltet bakover. Væren løp av sted, og da ulven reiste seg, var det ingen spor etter ham.
Rasende gikk ulven tilbake til Kristus og sa: «Herre, til og med væren lurte meg! Han slo meg nesten i stykker!»
«Greit,» sa Kristus, «gå og spis en skredder.»
Så løp ulven langs veien til han møtte en skredder. «Skredder,» sa han, «jeg skal spise deg etter Herrens befaling.»
«Vel,» sa skredderen, «men la meg først si farvel til slektningene mine.»
«Nei,» sa ulven, «det kan du ikke.»
«Da kan jeg ikke noe for det,» sa skredderen. «Kom og spis meg. Men la meg i det minste ta mål av deg, så jeg vet om jeg får plass uten problemer.»
«Greit, mål i vei,» sa ulven.
Skredderen gikk bak ulven, grep halen dens, viklet den rundt hånden sin og begynte å piske ulven med den. Ulven hylte og kjempet, brølte og skrek, helt til den klarte å rive halen av seg og flykte, løpende så fort den kunne.
Snart møtte den syv andre ulver. De spurte: «Hvorfor er du haleløs, grå ulv?»
«Å, en skredder rev den av meg,» svarte den.«Hvor er denne skredderen?» spurte de.
«Dere finner ham der borte på veien,» sa ulven.
«Vi skal fange ham,» sa de, og satte etter skredderen.
Skredderen så dem komme, og da han forsto at dette kunne bli farlig, klatret han opp i et tre så fort han kunne. Ulvene kom, og sa: «Vi venter, brødre, til han kommer ned. Du, den haleløse, blir nedenfor, og vi klatrer opp på hverandres skuldre.»
Så la den haleløse ulven seg nederst, og de andre klatret opp. Etter hvert som de kom nærmere og nærmere, fryktet skredderen for livet sitt. Til slutt ropte han til ulven øverst: «Det er ingen andre sin skyld enn den haleløse ulvens!»
Den haleløse ulven ble skremt, hoppet ut fra bunken og løp av gårde. Alle de syv ulvene veltet ned og jaget etter den, fanget den og rev den i biter.
Og skredderen, endelig trygg, klatret ned fra treet og gikk hjem.
# book_id: global-gutenberg-translation-4c3b2ed0fb114c1b8dec39be483e3ffb
# book_title: Ulven og skredderen
# chapter_id: 1-ulven-og-skredderen
# chapter_title: Ulven og skredderen
# book_page: 2 / 2
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
«Hvor er denne skredderen?» spurte de.
«Dere finner ham der borte på veien,» sa ulven.
«Vi skal fange ham,» sa de, og satte etter skredderen.
Skredderen så dem komme, og da han forsto at dette kunne bli farlig, klatret han opp i et tre så fort han kunne. Ulvene kom, og sa: «Vi venter, brødre, til han kommer ned. Du, den haleløse, blir nedenfor, og vi klatrer opp på hverandres skuldre.»
Så la den haleløse ulven seg nederst, og de andre klatret opp. Etter hvert som de kom nærmere og nærmere, fryktet skredderen for livet sitt. Til slutt ropte han til ulven øverst: «Det er ingen andre sin skyld enn den haleløse ulvens!»
Den haleløse ulven ble skremt, hoppet ut fra bunken og løp av gårde. Alle de syv ulvene veltet ned og jaget etter den, fanget den og rev den i biter.
Og skredderen, endelig trygg, klatret ned fra treet og gikk hjem.
BokRobot
BokRobot samler bøker og eventyr du kan lese og utforske. Her finner du et stadig voksende utvalg, og du kan også lage dine egne bøker og eventyr.