Sorg

# book_id: global-gutenberg-translation-28ab637aa58a466d87a2edec14127a38
# book_title: Sorg
# chapter_id: 1-sorg
# chapter_title: Sorg
# book_page: 1 / 4
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Det var en gang en fattig landsby der det bodde to brødre som var bønder. Den ene var rik, den andre var fattig. Den rike broren flyttet til byen, bygde seg et fint hus og ble kjøpmann. Den fattige broren hadde ofte ikke brød, og barna hans, som var mindre enn hverandre, gråt og tigget om mat. Fra morgen til kveld slet den fattige bonden som en fisk på isen, men det hjalp ingenting.

En dag sa han til kona si: «Jeg skal dra til byen og be broren min om hjelp.»

Så dro han til den rike mannen og sa: «Bror, hjelp meg i min nød, for kona mi og barna mine er hjemme uten brød og sulter.»

Den rike mannen svarte: «Hvis du jobber for meg i en uke, skal jeg hjelpe deg.»

Hva kunne den fattige mannen gjøre?

Han satte i gang: han ryddet gården, stelte hestene, hentet vann og hogde ved. Da uken var over, ga den rike mannen ham et brød. «Der har du belønningen for strevet ditt.»

Den fattige mannen takket ham, bukket og vendte seg for å gå hjem.

Men den rike broren sa: «Bli! Kom med kona di i morgen og vær gjestene mine. I morgen er det navnedagen min.»

«Å, bror, hvordan kan jeg? Der vil det være kjøpmenn som går med støvler og pels, og jeg har bare bastsko og en grå frakk.»

«Det gjør ingenting! Kom likevel; jeg skal finne plass til dere.»

«Gode bror, jeg skal komme.»

Den fattige mannen dro hjem, ga kona brødet og sa: «Hør, kone. I morgen skal vi være gjester.»

«Hvem har bedt oss?»

«Broren min. Det er navnedagen hans.»

«Greit, la oss dra.»

Dagen etter sto de opp og dro til byen. De kom til den rike mannens dør, hilste på ham og satte seg ned på en benk. Det var mange gjester ved bordet, og verten underholdt dem alle på storslått vis. Men han glemte sin fattige bror og hans kone og ga dem ingenting. De satt der og kunne bare se på mens de andre spiste og drakk. Da måltidet var over, reiste gjestene seg og bukket for å takke verten og vertinnen. Den fattige mannen reiste seg også fra benken sin og bukket dypt for broren sin. Deretter dro gjestene hjem, fulle og glade, mens de sang høyt.

Den fattige mannen dro hjem med tom mage. "Vi må også synge en sang!" sa han til kona si.

"Å, din tosk, de andre synger fordi de har fått god mat og drikke. Hvorfor skal vi synge?"

# book_id: global-gutenberg-translation-28ab637aa58a466d87a2edec14127a38
# book_title: Sorg
# chapter_id: 1-sorg
# chapter_title: Sorg
# book_page: 2 / 4
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Vel, jeg var jo gjest i brorens navnedag, og jeg skammer meg over å gå tilbake i stillhet. Hvis jeg synger, vil de tro at jeg fikk like god servering."

"Syng hvis du vil, men jeg vil ikke!"

Bondemannen begynte å synge, og han hørte to stemmer. Han stoppet og spurte kona si: "Hjelper du meg med å synge med en tynn stemme?"

"Hva tenker du på? Jeg har ikke gjort noe slikt."

"Så hva var det da?"

"Jeg vet ikke," sa hun. "Fortsett å synge; jeg skal lytte." Så sang han alene igjen, og igjen hørte han to stemmer. Han stoppet og sa: "Sorg, hjelper du meg med å synge?"

Og Sorg svarte: "Ja, jeg hjelper deg."

"Nå, Sorg, skal vi fortsette sammen."

"Ja, jeg vil alltid være med deg."

Bondemannen dro hjem, men Sorg lokket ham inn på vertshuset.

Han sa: "Jeg har ingen penger."

"Det går bra, Hodge; hva trenger du penger til? Du har fortsatt halve en pelsfrakk; hva skal du bruke den til? Sommeren kommer snart, og du trenger den ikke. La oss gå på vertshuset og drikke opp den halve pelsen."

Så dro bondemannen og Sorg til vertshuset og drakk opp den halve pelsen. Dagen etter klaget Sorg over at han hadde en forferdelig hodepine fra gårsdagens drikking. Og han lokket bondemannen til å drikke vin igjen.

"Men jeg har ingen penger!"

"Du trenger ikke penger. Ta med deg sleden og vognen din; det vil være nok for oss!"

Bonden kunne ikke unnslippe Sorgen. Så han tok sleden og vognen, kjørte dem til vertshuset og drakk dem bort sammen med Sorgen. Om morgenen klaget Sorgen enda mer og fikk bonden til å drikke mer. Bonden drakk bort plogskjæret og plogen sin.

Etter en måned hadde han drukket bort hele formuen sin, pantsatt huset sitt til en nabo og brukt opp alle pengene på vertshuset. Da kom Sorgen til ham igjen. "La oss dra til vertshuset!"

"Nei, Sorgen, jeg har ingenting igjen."

"Men din kone har to sarafaner; den ene vil være nok for henne."

Så tok bonden sarafanen og drakk den opp. Han tenkte: "Nå har jeg ingenting igjen: ingen hus, ingen klær, ingenting til meg eller kona mi!"

Neste morgen våknet Sorgen og så at det ikke var mer å ta. Så sa han: "Herre, hva ønsker du? Gå til naboen din og lån et par okser og en vogn."

# book_id: global-gutenberg-translation-28ab637aa58a466d87a2edec14127a38
# book_title: Sorg
# chapter_id: 1-sorg
# chapter_title: Sorg
# book_page: 3 / 4
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Bonden gikk til naboen og sa: "Kan du låne meg en vogn og et par okser for en kort stund, så skal jeg arbeide for deg i en uke?"

"Hva skal du bruke dem til?"

"For å hente ved fra skogen."

"Vel, ta dem, men ikke overbelast dem."

"Selvfølgelig ikke, onkel!"

Bonden tok oksene, og han og Sorgen satte seg i vognen og kjørte ut på marken.

"Kjenner du den store steinen på denne marken?" spurte Sorgen.

"Å, ja!"

"Vel, kjør bort til den."

De kom fram til steinen og gikk av. Sorgen ba bonden løfte steinen, og han hjalp ham.

Under steinen var det en hulning fylt med gull.

"Hva ser du nå?" sa Sorgen. "Last alt raskt over på vognen."

Bonden arbeidet raskt og lastet alt gullet, helt ned til den siste dukaten. Da han så at det ikke var noe igjen, sa han: "Sorgen, er det ikke mer gull der?"

"Jeg ser ingenting."

"Nede i hjørnet ser jeg noe som glitrer."

"Nei, jeg kan ikke se noe."

"Gå ned i hullet, så vil du se det."

Så gikk Sorrow ned i brønnen, og så snart han var inne, kastet bonden steinen tilbake oppå ham. "Nå skal det gå bedre," sa bonden, "for hvis jeg hadde tatt deg med meg, Sorrow, ville du ha drukket opp alle pengene!"

Bonden dro hjem og helte gullet ut i kjelleren. Han tok oksene tilbake til naboen og begynte å bygge opp husholdningen igjen. Han kjøpte et skogstykke, bygde et stort hus og ble dobbelt så rik som broren sin. Snart red han til byen for å invitere broren og svigerinnen til navnedagen sin.

"Hva mener du med det?" sa den rike broren. "Du har ingenting å spise, og likevel holder du fest!"

"Jeg hadde ingenting før, men nå er jeg like velstående som deg."

"Greit, jeg kommer."

Dagen etter dro den rike mannen og kona hans til navnedagen, og de så at den fattige, utmagrede mannen hadde et stort, nytt hus, finere enn mange kjøpmenns hus. Bonden ga dem en rikholdig middag med all slags mat og drikke.

Så spurte den rike mannen broren sin: "Fortell meg, hvordan ble du så rik?"

Bondemannen fortalte ham hele sannheten: hvordan Sorrow hadde fulgt etter ham, hvordan han og Sorrow hadde gått til vertshuset og drukket opp alt sammen til han bare hadde sjelen igjen, og så hvordan Sorrow hadde vist ham skatten i åkeren, og han hadde befridd seg fra Sorrow.

# book_id: global-gutenberg-translation-28ab637aa58a466d87a2edec14127a38
# book_title: Sorg
# chapter_id: 1-sorg
# chapter_title: Sorg
# book_page: 4 / 4
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Den rike mannen ble misunnelig og tenkte: "Jeg skal gå til åkeren og løfte opp steinen. Sorrow skal rive broren min i stykker, slik at han ikke kan skryte av rikdommen sin foran meg."

Så forlot han kona si og dro til åkeren, til den store steinen. Han dyttet den til side og bøyde seg ned for å se hva som var under den. Så snart han hadde bøyd seg ned, hoppet Sorrow opp og satte seg på skuldrene hans.

"Åh!" ropte Sorrow. "Du ville la meg bli igjen her under jorden? Nå skal jeg aldri forlate deg."

"Hør, Sorrow: Det var ikke jeg som stengte deg inne her!"

"Hvem da, om ikke du?"

"Broren min. Jeg kom for å sette deg fri."

"Nei, du lyver og bedrar meg igjen. Denne gangen skal det ikke fungere."

Så satte Sorgen seg fast på kjøpmannens skuldre. Han tok Sorgen med seg hjem, og livet hans ble verre og verre. Hver morgen tidlig lokket Sorgen kjøpmannen inn på tavernaen, dag etter dag, og mye av formuen hans ble drukket opp.

"Dette livet er helt uutholdelig!", tenkte kjøpmannen. "Jeg gjorde Sorgen en altfor stor tjeneste. Jeg må bli kvitt ham. Men hvordan?" Han tenkte og tenkte. Så gikk han ut i hagen, hogde til seg to eikekiler, tok et nytt hjul og slo den ene kilen inn i akslingen. Så gikk han bort til Sorgen. "Nå, Sorgen, må du ligge der sånn?"

"Hva skal jeg gjøre? Hva annet er det å gjøre?"

"Kom med ut i hagen; la oss leke gjemsel."

Dette passet Sorgen perfekt. Først gjemte kjøpmannen seg, og Sorgen fant ham med en gang.

Så var det Sorgen sin tur til å gjemme seg. "Du finner meg ikke så lett: jeg kan gjemme meg i enhver sprekk."

"Hva!", sa kjøpmannen. "Du får aldri plass i dette hjulet, langt mindre i en sprekk!"

"Hva! Kan jeg ikke få plass i hjulet? Bare se hvordan jeg gjemmer meg i det!"

Så krøp Sorgen inn i hjulet, og kjøpmannen tok den andre eikekilen og slo den inn i navet fra den andre siden, slik at Sorgen ble fanget inne. Så kastet han hjulet, med Sorgen inni, ut i elven. Sorgen druknet, og kjøpmannen levde videre som før.

Og det er slutten på fortellingen.